Hva skjer i Europa?InnsiktPolitikk

En by i gult og blått

En by i gult og blått

En av professorene mine på universitetet her i Tsjekkia sendte meg nylig en epost med beskjed om å huske «the silver lining» i en tid der krig herjer i Europa. Han minnet meg på at i denne dystre tiden deler noen mennesker gode faglige diskusjoner, noen åpner dørene sine for flykninger, noen samler inn donasjoner og noen viser en giverglede uten sidestykke.

iEuropa i Praha:

Det kan være vanskelig å tenke positivt i et så dyster verden som vi dessverre har vært vitne til de siste ukene. Geografisk er det kun ett land som skiller Tsjekkia fra Ukraina, og det merkes tydelig i Praha. Et raskt Google-søk viser for eksempel at de 200 000 ukrainerne som bor i Tsjekkia, utgjør den største innflyttede minoriteten i landet. Mange av disse bor i hovedstaden, hvor jeg selv befinner meg. Det vil si at det allerede er mange ukrainere her, og kanskje det er nettopp derfor kjærligheten og støtten har vært så merkbart sterk i løpet av de siste ukene.

Tidligere har jeg kun sett trikkene kjøre med flagg i front på nasjonaldager, men for det meste kun med røde, hvite og blå, tsjekkiske flagg. I dag kjører derimot alle trikkene med gule og blå flagg foran. De ukrainske flaggene blafrer i vinden i det trikkene kjører rundt om i byen, og flaggene blafrer også i vinden utenfor byens utallige offentlige bygg. Skolen min flagger i gult og blått hver dag.

Gult og blått – farger som går igjen i Praha om dagen. Foto: Eira Cornelia Harvik-Wright.

Det samme gjør de mange restaurantene i byen, og utenfor mangt et stuevindu vaier gule og blå, ukrainske flagg i vårsolen. På de to favorittkafeene mine kan vi bestille ulike ukrainske lunsjretter hver dag. På gaten ser man flere studenter som har festet gule og blå knappenåler på sekkene sine. Alt sammen er en vond og stadig påminnelse på hva som skjer i nesten-nabolandet. På samme tid er det også fint å se hvor mange som ønsker å vise sin støtte. Jeg har aldri sett lignende.

Innbyggerne i Praha har også vært kreative i sin hengivelige støtte til Ukraina. For noen uker siden kunne vi for eksempel delta på ølfestivaler for inntekt til krigsofrene. Matservering og grillfester har også vært utspredt i byens vårgrønne parker, hvor pengene har gått til ulikt humanitært arbeid i forbindelse med krigen. I skrivende stund ser jeg også på nyhetene at titalls av byens museer åpner opp for auksjoner der hundre prosent av inntektene vil gå til samme formål. En pågående crowdfunding-kampanje i regi av det tsjekkiske forsvarsdepartementet skal ha samlet inn over 670 millioner tsjekkiske koruna fra mer enn 100 000 støttespillere, siden lansering i forrige måned. Målet har vært inntekt til våpeneksport. Støtte kommer med altså i mange ulike former og ifra mange ulike samfunnslag.

Da krigen først brøt ut tok det heller ikke lang tid før en rekke bygninger begynte å fungere som innsamlingsstasjoner. Jeg var selv innom ett par ganger, og køene av mennesker som ønsket både å donere og hjelpe var lange. Store biler fyltes opp med bleier, ullklær og hermetikk. Menn løp rundt i refleksvester og prøvde sortere de hundrevis av pakkene som kom inn daglig. Det var et kaos, men igjen rørende å se en giverglede i en sånn skala.

Jeg og en venninne prøvde for eksempel å kjøpe inn noen soveposer til donasjon på vår lokale sportsbutikk, men de ansatte kunne fortelle oss at lagrene var tomme. Samme problem støtte vi på på apoteket, som selv var utsolgte for alt av brannsalver og bandasjer. Vi ble fortalt at noen kom oss i forkjøpet og at utstyret allerede var på vei mot den ukrainske grensen. Dette er vondt og fint på en gang.

Og visstnok det er nødvendig. Landets statsminister, Petr Fiala, kunne denne uken i parlamentet meddele at over 300 000 ukrainske flyktninger nå har ankommet Tsjekkia. Kanskje det da er ekstra betydningsfullt at Tsjekkia så varmt har prøvd å vise sin støtte. Og antakeligvis var det nettopp dette professoren min mente med «silver lining» da han avsluttet e-posten jeg fikk med et bilde av de 60 000 deltakere i en anti-russisk demonstrasjon i Praha sentrum.

For, i slike tider som Europa befinner seg i nå, er nestekjærligheten jeg har vært vitne til i byen min, tydeligere og viktigere enn noen gang. Jeg skal ikke påstå at dette er nok, men jeg ser iallfall en by som sårt ønsker å hjelpe både gamle og nye landsmenn. Som mange før meg har notert: Krigen markerer et skifte i europeisk politikk og hele Europa må stå samlet. Det har så langt rådd liten tvil om hvor Praha står i den pågående konflikten – for byen min er malt i gult og blått.

 

 

Foto: Eira Cornelia Harvik-Wright

Publisert: 29. mars 2022

Share this post

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.