Bærekraft på iberisk

0 kommentarer
 
 

Spania og Portugal er land som er kjent for sine matprodukter, spesielt kjøtt, og de er heller ikke kjent som land som ligger i front for å gjøre noe med klimakrisen. To familier prøver å redefinere hva vi som mennesker kan være, og hvordan vi kan bli bedre på bærekraft, samtidig som vi kan leve bedre med oss selv.

iEuropa i Sevilla:

I månedsskiftet januar-februar var jeg på reise med min kjære mormor i Spania og Portugal. Som en særdeles opplyst dame, men også en som slites mellom det å vite at man burde gjøre mer for klimaet og å faktisk gjøre noe med det, ville jeg gi henne noen opplevelser som kanskje kunne gjøre det enklere for henne å ta de nødvendige grepene.

Mormor og verten ved Lurdeia. Foto: Knut Øye Brandsås

For å gi gode eksempler og fine muligheter til refleksjon, har jeg valgt å framheve to opplevelser fra turen. Den første er en overnatting vi hadde på landstedet Monte do Almo, like utenfor Estremoz, øst i Portugal. De som eide det, et par på rundt 40 år, var lidenskapelig opptatt av mat og natur, og kjøpte og bygde sitt eget lille hjem midt blant vinranker og korketrær.

Som praktiserende buddhister og selverklærte venner av kloden, er det svært viktig for dem å gi en holistisk opplevelse når folk kommer for å overnatte. Det er ikke bare å tilby en seng og et rom, men det er å la gjestene ta del i hverdagen til vertene, samtidig som de fasiliteter møter mellom mennesker, noe som er helt essensielt for personlig utvikling og forståelse på tvers av land og kulturer.

Da vi ankom på kvelden, fikk vi spise middag sammen med vertene og en annen gjest; en dame med en høyt ansett jobb og god lønn. Hun brukte plassen som et tilfluktssted for å slippe unna den pågående og heftige kverna kapitalismen kan være for personer i enkelte jobber og land. I dag opplever mange, både barn og voksne, at det er noen ganger er nødvendig med «detox», det være seg fra sosiale medier, mat eller samfunnet generelt.

Paret gjør flere ting for å bøte på moderne problemer. Med god rot i vitenskapen, mener de at nærhet til naturen er viktig for helsa, hvilket er grunnen til at de har etablert seg et sted der nærmeste nabo ligger mange minutter unna med bil. Vi fikk være med på 30 minutters morgenmeditasjon, et tiltak de mener er veldig viktig for å være kapabel til å roe ned i en ellers hektisk og stressende hverdag, noe jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i. På sikt ønsker de å kjøpe mer jord for å dyrke økologiske grønnsaker og å bli et fristed for dyr, der de kan leve ut sine liv uten å måtte drepes.

Den mest skjellsettende opplevelsen var likevel da vi tilbragte en natt i en fjellside utenfor Bilbao i Spania. Som eneste overnattende i huset den dagen vi var der, møtte vi en fantastisk familie, om enn en noe annerledes familie enn du sannsynligvis ser for deg. Det er en gjeng som redefinerer både konseptet familie og hva det vil si å bry seg om jorda vi lever på.

På 80-tallet bestemte en kvintett alternative baskiske ten- og tjueåringer seg for å leve mest mulig i takt med moder jord. De kjøpte arealer av kommunen for å bygge sitt eget, helt fra bunnen av. De begynte å gjøre klar grunnen til å drive jordbruk. Der skulle det dyrkes utelukkende økologisk mat. Steinene de måtte plukke, brukte de som byggesteiner – bokstavelig talt – i huset Lurdeia, et hus de selv har bygget rundt 80 prosent av, helt uten noen som helst fagkompetanse. I dag brukes huset som en liten «bed&breakfast», der pengene de tjener brukes til å utvide området for å dyrke mer mat og gi mer tilbake til kloden.

«Fred til de som kommer. Helse til de som bor. Lykke til de som går.» Veggpryd i Lurdeia. Foto: Knut Øye Brandsås

Mennene har helt fram til i dag hatt en merkverdig filosofi; en levemåte som vil få noen til å beundre dem, andre til å rive seg i håret. Den har mange lag, men i kjernen finner man det mest essensielle spørsmålet, et spørsmål mange unge spør seg selv i dag: Hvor langt skal og bør man gå som enkeltindivid for å minimere sitt karbonavtrykk på jorda? For la det være sikkert; disse mennene har gått mye lenger enn de fleste andre ville klare å gjøre.

De har aldri hatt faste partnere, og de bestemte seg tidlig for at de aldri skulle få barn. De to hovedgrunnene er svært rasjonelle: Den ene handler om det store karbonavtrykket ethvert nytt menneske på jorden kommer med. Den andre handler om at det kanskje ikke vil være særlig barmhjertig å sette barn til verden slik som den utvikler seg akkurat nå.

Det er altså mulig å leve mer i pakt med naturen enn de fleste av oss gjør i dag. I vår kapitalistiske, industrialiserte verden er vi i dag veldig avkoblet natur og naturlige prosesser, og føler ofte avmakt eller lite ansvar for den raske nedbrytingen av kloden vi er vitne til hver eneste dag. Systemendringer må på plass, men vi kan alle ta valg som kan kutte vårt eget karbonavtrykk drastisk. Kanskje kan vi lære litt av disse spanjolene og portugiserne vi møtte på veien, og sammen gjøre kloden vår litt mer levelig.

 

 

Foto: Knut Øye Brandsås

Publisert 21. mars 2022


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *