ForbrukerHva skjer i Europa?InnsiktKultur og reiseStudierUng i Europa

Kultursjokk i Köln

Kultursjokk i Köln

Som student utenfor Norge er det mye som er nytt og fremmed, og det er mange ting man lærer seg raskt som en del av «integreringen» til det nye hjemstedet. For meg er Köln i Tyskland stedet jeg fikk kultursjokk.

iEuropa i Köln:

På forhånd kan det være lett å tenke at Tyskland ikke er så langt unna Norge kulturelt sett, både som med-europeere og fungerende velferdsstat. Likevel er både språk, skolesystem og valuta her annerledes, men dette er forventet nesten uansett hvilken landegrense man krysser.

Vårt lille land gjør tross alt skole, penger og språk på sin egen måte. Likevel har jeg i løpet av de første månedene her måttet lære meg mye mer enn forskjellen på én- og to-euromyntene, eller det faktum at «kake», «matlaging» og «se» høres helt likt ut for meg på tysk («kuchen», «kochen» og «kucken»).

Veldig små og helt hverdagslige ting for tyskere er nok til å gi den jevne nordmann bakoversveis. Jeg vil derfor presentere noen av disse ulikhetene som nærmest kan fremprovosere en Matrix-følelse av å være alene i en fremmed verden, hvor alle later som om omgivelsene er normale.

Kiosk
«Do you know what a kiosk is?» har jeg blitt spurt flere ganger. Ja-da, vi nordmenn vet da hva en kiosk er: Kaffe, snus, boller og slush til en ekstra dyr penge, eller? Ikke helt, her i Tyskland er kiosk noe annet. Ja, de selger godteri og brus, noen ganger noen helt grunnleggende matvarer, men deres absolutt viktigste eksport til folket er øl. «Kioskbier» er en egen kulturell opplevelse.

Både små og store Kiosker finner du overalt i tyske byer. Foto: Ida Henjesand

Du får ølen kald og klar fra et kjøleskap i kiosken, der de også alltid har en flaskeåpner enten ved kassa eller utgangsdøra.

Nordmenn liker kanskje å tenke på seg selv som stordrikkere og Skandinavias stolte kulturelle arvinger til de hardbarka vikingene, men det er klart at Tysklands liberale alkoholreguleringer gir friere flyt av både øl, vin og sprit enn hva vi har hjemme. Kiosk-bieren koster deg mellom én og fem euro, alt etter hva du liker best.

Vender du deg til å drikke byens stolthet fra det lokale bryggeriet, som i Køln er Kölsh, vil du aldri bli ruinert etter en tur på byen; prisen ligger på én euro og 50 cent per flaske.

Likevel har kiosken som regel masse å velge mellom, og istedenfor trange norske vors med en halvlunken sekspakning fra Rema 1000, så kan du altså her fylle på med kald øl jevnt utover kvelden. Disse kioskene er overalt, og lever av studenters tørst etter alkohol. Best av alt: du kan drikke den ute!

Drikke offentlig
Det stemmer, liberale Tyskland lar deg vandre gatelangs eller sitte i park og drikke og kose deg med venner og fremmede, helt uten krav om å gjemme flaskene. Ingen brune papirposer som på amerikansk film, og ingen fuktige jakkelommer som i russetiden. Jeg har nå vært ute et par ganger på disse kioskbier-vorspielene, og den norske armen sniker seg stivt ned langs kroppen i ren vane om å måtte gjemme ølflaska. Ingen vits, for her er det altså ingen som bryr seg.

Til og med midt på dagen kan du finne både studenter, arbeidere og arbeidsløse nyte en øl på fortauet. De selger også øl i universitetskantina.

Visa er ikke universelt
Å betale for varer i Tyskland er kanskje det som fortsetter å sjokkere meg mest. Med studentkort fra DNB, en app som viser saldo i sanntid, og med Norges beste oppfinnelse, Vipps, er det innimellom rimelig rart å skulle betale i ellers så moderne Tyskland. Ofte får man beskjeden «cash only» eller «we don’t take Visa».

Visas lillebror girocard er flere steder eneste alternativ for elektronisk betaling. Foto: Ida Henjesand

Jeg har nemlig reist tilbake i tid, til et liv der man må utnytte muligheten når man passerer en minibank som lar deg ta ut penger uten ekstra gebyr.

Tyskland har også sitt eget debet kort, «GiroCard», som fungerer som Visas lillebror, og noen ganger er denne lillebroren altså eneste mulige måte å betale på. Dette gjelder ikke bare i de tidligere nevnte små kioskene, men også for eksempel på mitt nærmeste treningssenter (for øvrig en del av en stor kjede). Der kunne de verken ta imot Mastercard, Visa eller kontanter da jeg ønsket å starte et medlemskap.

«Guten Appetit»
Apropos kantine: Noe jeg har innsett er at, tross min mors hederlige innsats i å oppdra meg med gode manerer, så er det altså noen mangler sammenlignet med tyskerne. Det tyske språket inneholder en hel del av høflige formaliteter.

For eksempel skiller man på lærer og lærerinne, og det er forventet at man omtaler universitetsforelesere som «professor» eller «doktor».

Måltider er også arenaer for høflighetsfraser. Før hvert eneste måltid, stort eller smått, så sier man «Guten Apetit» til hverandre. Om de som sier det til deg skal sitte og spise med deg eller ikke, spiller egentlig ingen rolle. Om du spiser alene og noen du kjenner passerer får du også høre det høre det.

På den andre siden blir tyskerne tydelig ukomfortable når jeg bruker min «Norwegian arm» til å starte mitt måltid, og jeg uttrykker nok dermed den norske middagskulturen som ganske frekk.

For å prøve å forbedre inntrykket har jeg prøvd å innføre «takk for maten» med de jeg deler måltider med, men dette er dessverre ingen slager.

 

 

Foto: Jorge Franganillo/Flickr

Publisert 7. januar 2022

 

Share this post

About the author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.