I april er det valg i Frankrike, og mens fransk venstreside er fraværende, er fransk høyreside helt splittet. Foreløpig er det kun én ting som er sikkert: Alt kan skje.
iEuropa i Paris:
Presidentvalgkampen i EUs nest viktigste land har begynt. Det så lenge ut til å bli gjentakelse av valget 2017, da sentrumskandidaten Emmanuel Macron slo ytre høyres Marine Le Pen. De siste månedene har vært preget av en annen ytre høyre-kandidat, samtidig som det tradisjonelle styringspartiet på høyresiden har gjort comeback på meningsmålingene. På fransk venstreside har ingen kandidater utmerket seg.
Det er påfallende at de fire fremste utfordrerne alle blir plassert på den politiske høyresiden. Hvordan kan dette ha seg? En forklaring ligger i svakhetene ved den tradisjonelle venstre-høyre-aksen. Dagens debattklima følger en rekke viktige skillelinjer som aksen ikke fanger opp.
Det kan være tid for å redefinere det politiske spekteret. Valgkampen 2022 indikerer forskjellene på de fire såkalte høyresidekandidatene.
Da Macron brøt med sosialdemokratene han satt i regjering for i forkant av 2017-valget, endret fransk partipolitikk seg drastisk. For første gang ble andre valgrunde avholdt uten en kandidat fra de to tradisjonelle styringspartiene – Parti Sosialiste (PS) og Les Républicains (LR). Macron vant over Le Pen, og har som president plassert seg litt til høyre for sentrum. Han er mer sosialt liberal enn de andre partiene til høyre for sentrum, i tillegg til å være både markedsliberal og sterk EU-tilhenger.
I Europaparlamentet hører partiet hans til partigruppen «Renew Europe», som består av de fleste søsterpartiene til partiet Venstre i Norge. Macrons suksess besto i å kapre velgerne fra begge styringspartiene, noe som har tatt fullstendig knekken på sosialdemokratene; PS sin presidentkandidat har skarve fire prosent ifølge nettstedet «Poll of Polls» sitt meningsmålingssnitt.
Litt bedre står det til med det konservative LR som har fått medvind etter å ha lansert Valérie Pécresse som sin presidentkandidat. Det tradisjonelle partiet deler verdier med norske Høyre, om enn en noe mer konservativ utgave. Siden 2017 har partiet ligget med brukket rygg og en rekke korrupsjonsskandaler har ridd republikanerne som en mare.
I tillegg har LR kommet i skvis mellom det mer liberale partiet til Macron og ytre høyre. Når de nå gjør comeback på meningsmålingene er det som et seriøst styringsparti som, i motsetning til Macron, tar konservatismen på alvor. Interessant nok, har partiet tonet ned EU-entusiasmen sin fra tidligere valg, og Pécresse var nylig ute og kritiserte at EU-flagget var belyst på Eiffeltårnet.
Virkelig krass EU-kritikk får man derimot på det som kalles «ytre-høyresiden», og der finner man for tiden to populære presidentkandidater – Marine Le Pen og Éric Zemmour. Der førstnevnte har rukket å bli en erfaren politiker med langvarig støtte fra tradisjonelle franske arbeidere, har Zemmour kommet som lyn fra klar himmel. Den kontroversielle journalisten har markert seg i valgkampen ved å rette kraftig skyts mot immigranter og franskmenn av utenlandsk opphav.
Zemmour appellerer til den relativt store andelen franskmenn som ønsker økt fokus på fransk identitet og kultur. Den rasismedømte presidentkandidaten anser Frankrike for å være slagmarken for en kulturkrig, hvor islam står på den ene siden.
Det er overveiende sannsynlig at det franske valget ender med en president tilknyttet fransk høyreside, men det sier egentlig ganske lite. Situasjonen er slik at en sosialt og økonomisk liberal kandidat som Macron har så godt som ingenting til felles med Marine Le Pen, som kombinerer konservative sosiale verdier med et ønske om en fortsatt sterk velferdsstat. Den gamle høyre/venstre-aksen er lite hjelpsom hvis man ønsker å forstå seg på fransk politikk i 2022. Isteden burde man vurdere kandidatene ut ifra andre skalaer. Et eksempel er graden av EU-positivitet, hvor man finner Macrons liberale parti i den ene enden og Zemmour og Le Pen i den andre. Andre indikatorer kan være spørsmål rundt immigrasjon og klimapolitikk.
Valget 2022 blir et svært spennende retningsvalg for Frankrike. Et valg som tydelig følger andre politiske skillelinjer enn vi har blitt vant med.
Foto: Sergio Foo_biker/Flickr
Publisert 26. januar 2022
