Union Saint Gilles – En kjærlighetserklæring

0 kommentarer
 
 

Jeg har bodd i fire forskjellige europeiske byer siden 2017. Noe av det første jeg gjør under forberedelsene før flyttingen er alltid å finne et fotballag å heie på.

iEuropa i Brussel:

Som regel finnes det to lag å velge mellom: giganten og underdogen. Førstnevnte er gjerne berømt, har store stjerner på laget, trygg økonomi, flott stadion og kanskje en eier fra et eller annet diktatur. I mitt tilfelle har disse lagene vært PSG i Paris, Olympiacos i Aten, Club Brugge i Brugge og Anderlecht i Brussel. Denne typen lag har jeg verken hatt råd eller lyst til å heie aktivt på.

Den andre kategorien av klubber er gjerne i en helt annen situasjon: De er ukjente, fattige, gjerne utenfor toppdivisjonen, og spiller ofte på gamle, slitte stadioner i lugubre bydeler. I mitt tilfelle har disse klubbene vært Red Star i Paris, AEK* i Aten, Cercle Brugge* i Brugge og nå senest: Union Saint Gilles (USG) i Brussel. Disse klubbene vekker entusiasmen min på en helt annen måte. Billetter på stadion koster ikke mer enn en hundrelapp. Øl og pølse får man for en slikk og ingenting. Hvis det går dårlig ute på banen går det helt fint. Det er uansett stemningen man er der for. Finnes det noe bedre enn følelsen av å brøle ukvemsord på språk man knapt forstår sammen med en folkemengde på flere tusen mennesker? Ikke så veldig mye spør du meg.

*AEK og Cercle spiller riktig nok begge på store stadioner i toppdivisjonen, men de har til felles at de historisk sett har vært mye dårligere enn bynaboene. 

Skribenten har blitt frelst av klubben Union Saint Gilles i Brussel. Foto: Jens Hunsbeth Schreuder

Som nevnt er mitt nåværende lag favorittlag her i Brussel USG. USG er det man kan kalle en sovende kjempe i Belgia. Det er en gammel klubb stiftet i 1897 med hjemmebane på ærverdige Stade Joseph Marien i St. Gilles helt sør i Brussel. USG har etter krigen stort sett vaket rundt i 2. og 3. Divisjon. Forrige gang USG spilte på øverste nivå var helt tilbake i 1972-1973 sesongen. I koronasesongen 2019-2020 lyktes de imidlertid i å dominere fullstendig på nest øverste divisjon og sikret fortjent direkte opprykk og plass blant Belgias elite. Til tross for 70 år i obskuritet er USG faktisk en av Belgias mestvinnende klubber med hele 11 seriemesterskap. I prinsippet burde dette tale mot mitt valg om å heie på dem, men det bør nevnes at det forrige mesterskapet ble vunnet i 1935. 86 years of hurt er i alle fall godt nok i min bok til å sikre en solid underdog-status vis-à-vis Anderlecht som i samme periode har vunnet serien solide 34 ganger.

Alle fotballstadioner i Belgia var koronastengt hele forrige sesong, men i tide til seriestart ble det åpnet for alle med vaksinepass. Dermed fikk jeg endelig muligheten til å dra på stadion og se kampene direkte. Det har jeg gjort til gagns og har så langt fått med meg de fleste hjemmekampene. Før sesongen så jeg for meg at jeg ville få se et hardtkjempende lag som ville sjarmere, men til slutt feile i kampen mot nedrykket. Å vinne mot Molenbeek, Lommel og Club Brugge U23 i B-divisjonen er en ting. Å hamle opp med Anderlecht, Standard Liege og de voksne Club Brugge-spillerne er noe ganske annet.

Etter 14 kamper er det definitivt på tide å legge om forventningenene. USG har storspilt og ligger i skrivende stund på førsteplass med flest mål scoret og færrest sluppet inn. Lag som Gent og Anderlecht har blitt slått på bortebane og både Charleroi og Standard Liege har blitt sendt hjem med firemålstap i bagasjen.

De to stjernespissene Dante Vanzeir, som ble veid og funnet for lett i Genk, og Deniz Undav som kom fra tysk tredjedivisjon har fortsatt formen fra forrige sesong og ligger på henholdsvis syvende og andreplass på toppscorertabellen. Luxembourgs landslagskeeper Anthony Moris har stått som en vegg og Maltas store stjerne, Teddy Teuma, (som jeg har en spesiell forkjærlighet for fordi han også spilte i Red Star da jeg bodde i Paris) har dominert på midtbanen.

Jeg skal være forsiktig med å jinxe. Dominante Club Brugge som nylig holdt PSG til uavgjort i Champions League ligger ikke langt bak. Allikevel må det være lov å drømme, og for øyeblikket ser det helt realistisk ut at USG kan ta sitt tolvte seriemesterskap til våren. Kanskje finnes det fortsatt noen i live som husker forrige gang det skjedde? Skulle det skje, ville det vært en av Belgia og Europas største askeladdhistorier noensinne. Helt der oppe med Leicesters seriegull i England i 2016.

Frem til da skal jeg møte opp hver helg på Joseph Marien for å delta i allsangen og heie frem de blå og gule fra St. Gilles:

 

Bruxelles, ma ville, je t’aime, je porte ton emblème, tes couleurs, dans mon cœur, et quand c’est le weekend, au Parc Duden, je chante, pour mon club: ALLEZ L’UNION!

 

 

Brussel, min by, jeg elsker deg, jeg bærer ditt emblem, dine farger, i hjertet mitt, og når det er helg, på Parc Duden, synger jeg for klubben min: ALLEZ L’UNION!

Foto: Jens Hunsbeth Schreuder

Publisert 22. november 2021

 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *