«Frankrikes Trump» vil gjeninnføre navnelov fra 1803

0 kommentarer
 
 

Éric Zemmour har lenge vært en kjent personlighet i fransk media, og selv om han er mest kjent som TV-debattant og forfatter, har man i det siste begynt å se konturene av en politiker som flørter med tanken om å stille til presidentvalg i 2022.

iEuropa i Paris:

Det franske presidentvalget i 2017 vitnet uten tvil om en økning av høyreradikale holdninger i landet. Dette kom særlig til uttrykk gjennom at Marine Le Pen, leder for Rassemblement National, gikk hele veien til andre valgomgang der hun omsider tapte mot Emmanuel Macron, Frankrikes nåværende president. Rassemblement National, som tidligere ble ledet av Marine Le Pens far under partinavnet Front National, har lenge vært den viktigste politiske aktøren på det franske ytre høyre.

I en årrekke har Le Pen, både senior og junior, skapt oppsikt og overskrifter med sine ytterliggående holdninger, men den seneste tiden har en ny høyreradikal bevegelse, med skribent og politisk provokatør Éric Zemmour i spissen, vokst seg frem i det politiske landskapet. Ja, han defineres faktisk som politisk provokatør av Wikipedia, og det sier jammen meg litt. En ny generasjon høyreradikale som har funnet sin plass i det franske politiske landskapet. Med presidentvalget 2022 i horisonten spekuleres det nå i om Zemmour faktisk kan få betydelig oppslutning dersom han stiller til valg.

Ytre, ytre høyre
For å orientere litt om hvor i det politiske landskapet vi befinner oss kan jeg trekke frem at Marine Le Pen har kommet med uttalelser hvor hun sier seg imot at abort skal være gratis, hun har ytret at hun er positiv til gjeninnføring av dødsstraff (selv om dette beleilig nok ble fjernet fra partiprogrammet like før valget i 2017) og hun mener at fransk statsborgerskap enten burde arves eller fortjenes. Selv denne dama måtte innrømme at hun har blitt sjokkert av Éric Zemmours uttalelser. Hvis Marine Le Pen er høyreradikal, hva skal vi kalle Éric Zemmour da? Det skal vi forsøke å ta en titt på nå.   

Politikken til Éric Zemmour dreier seg i all hovedsak om innvandring og særlig hvordan denne skal begrenses mest mulig. I sine egne bøker legger han ut om en fremtidig fransk borgerkrig mellom kristne og muslimer, et slags profetisk frempek over hva som kommer til å skje dersom Frankrike ikke tar grep over innvandringspolitikken. Han trekker frem Frankrikes kolonisering av blant annet Algerie på 1830-tallet som en positiv begivenhet i fransk historie, samtidig som han presenterer dagens situasjon som en slags reversering av rollene, ettersom han mener muslimske innvandrere i dag er i ferd med å kolonisere Frankrike. Konklusjonen er at den største trusselen mot nåtidens Frankrike er islam.

Utenom Zemmours ekstreme innvandringspolitikk og syn på islam, har han også uttrykt ønske om å fjerne en rekke relativt nyinnførte antitrakasseringslover med formål om å verne kvinner fra ulike former for trakassering. Han anser feministenes mål for å være «kastreringen» av menn – med andre ord for å ta vekk det som gjør menn til menn.  

Vil gjeninnføre napoleonsk navnelov
Zemmour kommer stadig opp med nye ideer for å sikre at Frankrike forblir fransk, altså foreslåtte tiltak for å «franskifisere» innvandrere, men også franskmenn generelt. Jeg ble nylig gjort oppmerksom på et av de nyeste tiltakene Éric Zemmour ønsker innført, og det dreier seg om gjeninnføringen av
en lov fra 1. april 1803 som stadfester at foreldre er nødt til å gi barna deres franske fornavn.

Det var Napoléon Bonaparte selv som innførte denne loven i utgangspunktet, og kriteriene for godkjente navn er at de skal stamme fra ulike helgener i samsvar med kristen tro samt enkelte historiske personligheter. Napoléons oppfatning var at disse navnene var ekte franske navn som representerer republikken og dens verdier. Det er mye man kan si om en slik lov, og uten å gå noe mer inn på det finner jeg det passende at den ble innført nettopp den 1. april.

Vi var flere som reagerte da Zemmour erklærte sitt ønske om å gjeninnføre denne navneloven, og i ettertid har det blitt opprettet en nettside, vitemonprenom.com, hvor du kan sjekke om ditt fornavn er i overensstemmelse med lovteksten. På nettsiden får du også forslag til hvilket nytt navn du eventuelt kan ta etter valget 2022, og den gav meg forslaget å bytte fornavn fra Ingeborg til Igor dersom Zemmour skulle komme til makta. Fordelen med dette ville være at franskmenn kanskje endelig ville klart å uttale fornavnet mitt.

Det er allikevel ganske åpenbart at det ikke er mitt nordiske navn han er ute etter å fjerne fra det franske språk, ettersom Zemmour uttalte til TV-kanalen France 2 den 11. september i år at han synes «det er trist at et barn fortsatt heter Mohammed etter tre generasjoner i Frankrike». Det er derfor trygt å konkludere med at det særlig er muslimske fornavn han ønsker å eliminere, selv om han påpeker at folk gjerne kan ha muslimske mellomnavn.

Formålet med denne politikken er å tvinge innvandrere som kommer til Frankrike til å «tilpasse» seg det franske samfunnet ved å gjøre sitt ytterste for å bli en franskmann med et fransk navn. Dette er noe han selv mener han og hans generasjon av innvandrere dedikerte en mye større innsats til på 60-tallet da han kom som barn til Frankrike fra Algerie. Zemmours familie er nemlig en del av en gruppe franskmenn som reiste til Algerie når det fortsatt var en fransk koloni for å bosette seg, ofte på grunn av arbeid. Denne gruppen, som kalles les pieds noirs på fransk, reiste i stor grad tilbake til Frankrike da Algerie ble uavhengig i 1962.

Den franske satiriske avisen Le Canard enchainé kritiserer store franske mediehus for å gi skjermtid til Éric Zemmour.
Foto: Ingeborg Vannebo

Frankrikes Trump
Så hvordan har det seg at en fyr med en såpass ekstrem politikk får plass i det franske nyhetsbildet og politiske landskap? Ifølge Paris-korrespondent Adam Sage i podcasten «Stories of our times», produsert av avisen The Times, får Zemmour plass i politikken nettopp fordi innvandring er det store temaet alle snakker om i forkant av presidentvalget.

Overrasket over at det er mindre oppmerksomhet viet til for eksempel håndtering av koronapandemien viser Sage til den store politiske og sosiale splittelsen i Frankrike mellom det han kaller «den globaliserte delen» av Frankrike, som han utgjør til å være Paris og andre store byer, og «den mindre globaliserte delen», som er de rurale områdene i større eller mindre grad preget av avindustrialisering.

Han peker på at Zemmour appellerer til den samme demografiske gruppen som Trump appellerte til i USA, og i Frankrike begynner flere å trekke linjer mellom det amerikanske presidentvalget i 2016, hvor man var sjokkerte over at Trump kom til makta, og det politiske landskapet i Frankrike i 2021 hvor det ser ut til at Éric Zemmour har nokså høy oppslutning.

Tidligere i høst ble det gjort et forsøk på å finne ut av hvor stor oppslutning Zemmour ville fått dersom han velger å stille til presidentvalg i 2022. I podcasten kommer det frem at disse undersøkelsene fant en oppslutning på rundt 17 prosent i september i år. Dersom stemmene blir spredt mellom mange kandidater er dette en prosentandel som faktisk kan være høy nok for å sende Zemmour til andre runde i valget.

Mange av Zemmours potensielle stemmer antar man kommer fra folk som tidligere ville stemt på Marine Le Pen, men som nå mener at hun har lagt seg på en for moderat linje. Hun får kritikk fra disse velgergruppene for å ikke lenger «si ting som de er», et behov Zemmour absolutt kan innfri. 

Dømt for hatytringer
Det er ingen tvil om at det finnes mye frustrasjon over hvordan Éric Zemmour får lov til å holde på i franske medier. Forsøk har blitt gjort på å begrense hans rasistiske og islamfiendtlige ytringer, og
både i 2011 og 2018 ble han dømt for slike hatefulle ytringer og fikk bøter på henholdsvis 10 000 og 3000 euro.

Til tross for dommene mot ham, kritikken han stadig mottar og hatet som ligger til grunn i flere av hans uttalelser, så får han lov til å fortsette å ytre sine meninger på nasjonal TV nærmest daglig. Dette på grunn av et særdeles tungtveiende prinsipp i Frankrike.

Et prinsipp som har dominert i det franske politiske samfunnet siden den franske revolusjonen i 1789, hvor det ble kodifisert i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Et prinsipp som ble videreutviklet under opplysningstiden hvor det ble utformet og stadig skrevet om av de høyt elskede franske opplysningsfilosofene. Et prinsipp det nærmest uten unntak blir henvist til i enhver politisk debatt både i og utenfor Frankrike. Et prinsipp som heter ytringsfriheten.

Det gjenstår bare å se om Zemmours holdninger, og friheten til å ytre dem, vil gi Frankrike en ny president etter valget i 2022.

 

Foto: BlackNexus.cz/Flickr

Publisert 2. november 2021

 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *