Å få tak i lappen i Belgia krever sitt. Du bør kunne fransk, være en kløpper på e-postkorrespondanse, og nåde deg om du ikke møter opp til avtale hos kommunen. Jens Hunsbeth Schreuder i Brussel forteller sagaen om veien til førerkortet i Belgia.
iEuropa i Brussel:
For litt siden fikk jeg omsider bekreftelsen på at jeg har fått oppkjøringsdato og at jeg dermed (forhåpentligvis) snart vil være i besittelse av et belgisk-utstedt førerkort. Prosessen som har ledet meg hit har tatt nærmere to år. Det har vært oppturer og det har vært tilbakeslag. Jeg har utvekslet snart 100 e-poster med forskjellige kommunale instanser, og har vært på besøk på forskjellige rådhus mer enn ti ganger.
I dette innlegget vil jeg fortelle om hele prosessen. Litt til skrekk og advarsel, men mest for å veilede blivende Belgia-beboere så de ikke havner i samme felle som meg.
Del 1: Fra Brugge til Brussel – august 2019 til oktober 2020
Historien starter høsten 2019 i Brugge. Jeg var ny masterstudent på College of Europe og så frem til å lære om EU-politikk i den pittoreske middelalderbyen. Jeg var lykkelig uvitende om alt som har med borgerregistrering i Belgia å gjøre, og jeg tenkte derfor ikke særlig mye over det da vi fikk beskjed om at vi måtte ta med pass og dra til rådhuset i løpet av høsten for å skrive oss inn i det belgiske systemet.
Prosessen innebar to besøk hos kommuneadministrasjonen. I første omgang skulle vi kun betale, vise noen dokumenter og starte prosessen. Den andre gangen skulle vi gjøre ferdig registreringen og få et belgisk oppholdskort.
Jeg møtte lydig opp med alt jeg trengte til den første av de to besøkene. Det andre, rundt en måned senere, gikk verre for seg. Møtet fant sted tidlig fredag morgen og jeg hadde tilbrakt torsdagskvelden og store deler av natt til fredag på skolens studentbar. Avtalen på rådhuset hadde gått rett i glemmeboken. Jeg tenkte at det ikke var helt heldig, men også at det umulig kunne være så farlig. Jeg kunne vel bare dra innom når som helst og hente oppholdskortet mitt? Dette var den første feilen jeg gjorde i møte med det belgiske byråkratiet.
Månedene gikk. Jeg fikk aldri noe behov for dette oppholdskortet, og gradvis glemte jeg hele greia. Plutselig kom det en global pandemi og like plutselig var jeg en ferdig uteksaminert europaviter. I mellomtiden hadde jeg hadde fått meg jobb i EFTA og skulle være praktikant i Brussel fra september 2020. Belgia-eventyret ble dermed forlenget.
På plass i Brussel høsten 2020 tenkte jeg at det kanskje var på tide å skaffe dette oppholdskortet, som jeg aldri hatt fått noe bruk for i Brugge. Jeg avtalte en ny rendez-vous hos kommunen og konstaterte hoderystende at neste ledige time ikke var før om nesten tre måneder, på nyåret.
Tilbake i Brussel etter juleferie dro jeg til kommunehuset i Brussel sentrum. Damen som tok meg imot snakket kun fransk, og hadde også begrenset forståelse for konseptet «å snakke sakte til utlendinger». Jeg prøvde å forklare at jeg gjerne ville ha et oppholdskort og at jeg allerede var registrert i Brugge, men ikke hadde fått oppholdskortet. Hun ristet oppgitt på hodet og sa at jeg i så fall måtte dra til Brugge og registrere flytting. Jeg kjente at en dagstur til Brugge for å dra på kommunehuset rett og slett var et større tiltak enn det jeg var villig til å gi meg i kast med for dette dumme oppholdskortet, som jeg uansett aldri hadde hatt noe behov for tidligere.
Dette var min andre feil.
Del 2: Å ta lappen i Belgia – januar 2021 til august 2021
Samme høst bestemte jeg meg nemlig for at det kunne være en god idé å dra nytte av de relativt sett lave belgiske prisene for å ta førerkort i løpet av året. Et par måneder med karantene og full nedstenging satte planene litt på vent, men i januar 2021 tok jeg kontakt med en kjøreskole. Jeg fikk satt i gang med teorikurs og så for meg å ta teorien så snart som mulig, etterfulgt av oppkjøring innen et par måneder. Slik gikk det ikke.
Jeg googlet hvordan det egentlig fungerte i Belgia med teorieksamen, og fant ut at jeg måtte ha et gyldig oppholdskort eller et såkalt «vedlegg 8» for å melde meg opp. Dette hørtes da unødvendig komplisert ut. Fantes det ikke felleseuropeiske systemer for dette? Jeg sendte e-post til kjøreskolen for å spørre om det ikke holdt med et norsk pass for å melde seg opp.
Det gjorde det ikke fikk jeg beskjed om i en e-post skrevet med den eiendommelige, aggressivt formelle tonen, som franskspråklige funksjonærer behersker så godt.
Greit nok. Jeg får vel skaffe meg dette «vedlegg 8» da, tenkte jeg. Jeg satte meg ned og sendte en e-post til mine gamle fiender i kommunen. Av dem fikk jeg vite at et «vedlegg 8» er et dokument man får som bevis på at man har oppfylt alle krav for å få oppholdskortet, og således kun fungerer som midlertidig bevis mellom tiden man får innvilget søknaden og når man faktisk får det fysiske kortet. Jeg måtte altså til pers igjen.
Jeg sendte en ny e-post til rådhuset, forklarte min ulykkelige skjebne og spurte hva jeg kunne gjøre. Nærmest umiddelbart fikk jeg svar. Ikke bare var tonen usedvanlig hyggelig, mennesket på den andre siden var også serviceinnstilt og ba meg sende over en rekke dokumenter. Nok en gang sendte jeg alt de trengte og fikk beskjed om at jeg måtte bestille en ny time på rådhuset for å re-registrere meg. To nye måneder med venting, men denne gangen forhåpentligvis et positivt utfall. Trodde jeg.
Feil. To dager senere fikk jeg en ny e-post fra en ny saksbehandler. I stedet for å bestille time hos kommunen fikk jeg beskjed om jeg heller måtte vente på ubestemt tid på at rådhuset skulle behandle forespørselen min. Som et ekstra lite sleivspark fikk jeg også beskjed om at det var «umulig» at jeg ikke hadde fått oppholdskortet mitt i Brugge, ettersom jeg tross alt sto oppført i det belgiske nasjonale registeret. Jaha, tenkte jeg. Da er det vel bare å vente da.
Og det gjorde jeg! Ukene gikk. Jeg startet med kjøretimer og fikk stadig tydeligere beskjed av kjørelæreren om at jeg måtte ta teorien snart om jeg skulle ha noen sjanse til å få oppkjøring i løpet av et fornuftig tidsrom etter siste kjøretime. «Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra kommunen om oppholdskortet mitt», ble nærmest mitt faste mantra etter kjøretimene. I mai hadde jeg siste pålagte kjøretime. Jeg sendte en oppgitt e-post til kommunen og lurte på hva i alle dager det kunne være som drøyet sånn.
Jeg fikk beskjed om at saken min var sendt over til det belgiske politiet for lenge siden og at det var deres ansvar å komme hjem til meg for å sjekke at jeg hadde permanent bosted i Belgia. Så lenge politiet lot vente på seg, var det ikke mer å gjøre fra deres side.
Så jeg ventet igjen. Ukene ble til måneder. De hardt tilkjempede lukeparkeringsegenskapene mine forsvant gradvis, og motløsheten min vokste seg større. Ville jeg noen gang få dette kortet?
Som et siste desperat forsøk bestemte jeg meg for å ringe direkte til det belgiske politiet og høre hva som foregikk hos dem. De var hyggelige, men overrasket over forespørselen min. De hadde nemlig ikke fått noen anmodning fra kommunen om å besøke noen Jens Schreuder, og hadde derfor heller ikke gjort det. Jeg fortalte dem at jeg hadde ventet i månedsvis og de sa med stort alvor at de skulle se hva de kunne gjøre.
En uke senere fikk jeg besøk av en politimann som kunne konstatere at jeg faktisk bodde på adressen jeg hadde oppgitt. Dagen etter fikk jeg mail fra rådhuset om at jeg kunne komme og hente mitt «vedlegg 8», og en uke senere fikk jeg også kortet. Jeg fikk aldri noen innrømmelse, men jeg tror jeg kan si med ganske stor sikkerhet at en eller annen funksjonær på rådhuset rett og slett lot saken min ligge på skrivebordet sitt og glemte å gi beskjed til politiet.
Omtrent 20 måneder etter det første møtet rådhuset i Brugge, fikk jeg dermed det belgiske oppholdskortet mitt, og kunne dermed fortsette prosessen mot det belgiske førerkortet. Lykkefølelsen jeg kjente da jeg spradet ut av kommunehuset i Boulevard Anspach denne sommerformiddagen, var helt spesiell. Jeg hadde slåss mot den belgiske staten og vunnet.
Del 3: Teoriprøver – august 2021 til oktober 2021
Nå var det bare å fortsette prosessen mot førerkortet. Det skulle også vise seg å være en omstendelig prosess.
I Brussel (disse reglene er helt forskjellige i Flandern og Vallonia) fungerer det slik at man må få gjennom tre separate prøver og kurs før man kan gå videre til oppkjøring. Den første er teorieksamen. Her får man 50 spørsmål og kan ha maksimalt ni feil. Blant de 50 spørsmålene er ti av dem ekstra viktige. Svarer man feil her får man en såkalt «faute grave» – en alvorlig feil som trekker fem minuspoeng. Med mine 41/50 poeng sto jeg akkurat.
Etter fullført teorieksamen må man gjennom et førstehjelpskurs. Dette består av to kurs som kan tas på nett, hvor man i hovedsak lærer hva man skal gjøre i forskjellige ulykkessituasjoner. Når man har fullført disse kursene må man registrere seg for å dra til Røde Kors sine lokaler for å ta et klassisk førstehjelpskurs.
Når det er gjort gjenstår det en siste «perception des risques»-test. Dette går ut på at man får en rekke videosnutter på omtrent 30 sekunder og deretter blir bedt om å identifisere forskjellige risikomomenter, for eksempel en scooter som prøver å kjøre forbi eller en bil som står parkert i en sykkelsti.
Disse tre prøvene kan kun gjennomføres i rekkefølgen jeg beskrev dem i her og innebærer alle sine egne og spesielle utfordringer. Både teorieksamen og førstehjelpskurset krevde ukesvis med venting og administrative problemer for min del. Perception des risques gikk faktisk fullstendig knirkefritt for seg.
Om det kun var flaks eller om jeg faktisk er i ferd med å bli bedre på å orientere meg i det belgiske byråkratiet, forblir et mysterium.
Umiddelbart etter fullført perception des risques sendte jeg mail til kjøreskolen for å be om en oppkjøringsdato. Det fikk jeg. Som et passende farvel til det belgiske byråkratiet er den lagt til 31. desember. Klok av skade gidder jeg ikke prøve å flytte den engang.
Del 4: Tips til prospektive Belgia-beboere
For å runde av vil jeg gjerne komme med noen tips til alle som ser for seg å flytte til Belgia en gang i fremtiden. Selv om min opplevelse i stor grad baserer seg på å skaffe førerkort, tyder alt på at dette er gjennomgående i de fleste offentlige instanser. Lær derfor av mine feil og gjør følgende:
- Bestill time på rådhuset umiddelbart etter ankomst. Gjerne også flere uker før du faktisk drar.
- Aldri glem, og i alle fall ikke utebli fra en avtale.
- Lær deg fransk eller finn en tolk til alle avtaler med offentlige instanser.
- Legg fra deg all norsk høflighet. I møte med det belgiske byråkratiet må man ha spisse albuer og lite skam om man skal komme noen vei.
- Prøv å se humoren i det hele og pris deg lykkelig for at du sannsynligvis slipper å kjøpe hus eller sette deg inn i pensjonssystemet i Belgia. Om ikke ønsker jeg deg lykke til!
Foto: Jens Hunsbeth Schreuder
Publisert 19. oktober 2021
