Minnene etter flyktningkrisen i 2015 sitter dypt i Europa. I kjølvannet av den militære uttrekningen fra Afghanistan hjemsøker en ny strøm av trengende flyktninger EU og unionens medlemmer.
iEuropa i Brussel:
«Wir schaffen das» («Vi klarer det»). Med de kjente ordene åpnet i 2015 Angela Merkel den tyske grensen for syriske flyktninger som hadde kommet seg til Europas hjerte. På få år mottok Tyskland nesten 1,7 millioner søknader om opphold. I takt med at flyktningene strømmet til, ble oppslutningen rundt Merkels barmhjertighet kjøligere.
Europa står i dag muligens overfor nok en flyktningkrise. USA har trukket seg ut av Afghanistan, og Taliban har etter 20 år gjenvunnet makten. For mange afghanere betyr maktovertakelsen at de må flykte. De har ikke møtt åpne dører i EU.
Allerede før situasjonen i Afghanistan ble akutt, gjorde flere europeiske statsledere det klart at det ikke ville bli noen gjentakelse av 2015. I et brev til Europakommisjonen skrev representanter for Danmark, Hellas, Nederland, Belgia, Østerrike og Tyskland at de verken ville ta inn nye flyktninger fra Afghanistan eller stanse tilbakesendingen av de som allerede var i Europa.
Siden har Merkels arvtaker i CDU, Armin Laschet, gjort det klart at man ikke kan gjenta det som skjedde i 2015. Tilsvarende har Emmanuel Macron slått fast at afghanske flyktninger skal hjelpes i nærområdene.
I et lekket utkast til et notat til det kommende møtet mellom innenriksministrene i EU, fremgår det at dette er den rådende oppfatningen i unionen. I notatet ble det gjort klart at man måtte unngå en lignende situasjon som i 2015. Henvisningen til 2015 skal siden ha blitt strøket.
Den uforsonlige tonen har allerede vist seg i praksis. På grensen mellom Polen og Hviterussland har en gruppe afghanske flyktninger oppholdt seg i lang tid uten å få krysse grensen inn i Polen. Situasjonen er spesiell ettersom flyktningene blir ansett for å være en planlagt reaksjon fra Hviterussland mot sanksjonene EU har påført dem. Situasjonen viser imidlertid den manglende viljen blant EUs medlemsland til å ta imot afghanere på rømmen.
Konsensus er heller at afghanerne skal hjelpes i sine nærområder, som Macron uttalte det. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort. Kun i Tyrkia, ved EUs grense, befinner det seg 3,6 millioner syriske flyktninger fra forrige krise. Det er uklart om tyrkiske myndigheter vil akseptere en lignende innstrømning av afghanske flyktninger.
EU står overfor en vanskelig situasjon. De åpne armene syrerne ble møtt med i 2015, blir ansett for å være grobunnen for økt radikalisering og polarisering i Europa. Det ble igjen grobunn for høyreradikale partier og har gitt følgeeffekter i årene siden.
Likevel har mange av EU-landene vært involvert i Afghanistan siden 2001. Vil de nå snu ryggen til afghanerne de hevdet å ville hjelpe? Har Festning Europa for alvor befestet seg, eller finnes det fortsatt vilje til å hjelpe mennesker i nød?
Foto: Yorgos Karahalis/Europakommisjonen
Publisert 8. september 2021
