Våren har kommet til Belgia

0 kommentarer
 
 

Over 200 dager har Brussel vært nedstengt, omtrent like lenge har hele byen sett fram til gjenåpningen som nå endelig har startet. 

I går gikk jeg meg en spasertur sent på kvelden, bare fordi jeg kunne. Mørket hadde på dette tidspunktet for lengst lagt seg over Brussel, og ført med seg noen milde regnbyger som gjorde luften fuktig. Fuktigheten blandet seg med varmen som enda lå igjen fra dagens 25 grader, og ga følelsen av å være i et langt mer tropisk hjørne av verden. Litt på måfå vandret jeg ned til Flagey, en travel betongfirkant midt i byjungelen som for de fleste ikke utgjør noe spesielt ved først øyekast, men som fremstår som mer ikonisk hver gang man uunngåelig vender tilbake. Rundt Flagey kneiser høye, dominerende blokker som kaster gule lys fra sine vinduer og utover plassen i det jeg krysser den. Biler tuter seg fram overalt omkring meg, noen trykker hardt på gassen i det de får et grønt lys mens luktene av en storby, av eksos, avfall, matlaging og mennesker er overalt og konstant tilstede. Noen småløper forgjeves etter en buss, en sliten fyr med en øl i hånden sitter på en betongbenk og følger pedantisk med på livet rundt seg, et ungt par kledd i teknisk, moteriktig treningstøy jogger forbi. Plassen er full og tom på samme tid, for slik er gjerne Flagey. Rundt plassen snirkler det seg også myriader av smale, enveiskjørte gater som er mest kjent for sine mangfoldige barer, restauranter og kafeer. Utesteder som har vært stengt i over 200 dager, er nå fylt med lyd.

Flagey. Foto: BXLgutter, Wikipedia

Latter, musikk, høye samtaler og synging siger ut fra gatene rundt Flagey. Det er søndag kveld, men gatene er ikke tomme. Overalt sitter mennesker og koser seg, jeg vil si at de nyter. Plutselig bryter en hel bar ut i allsang, det er noen som har bursdag, og hele baren kaster seg i noen korte øyeblikk med på en spontan feiring av jubilanten. Lyden er så uvant at jeg stopper opp og stirrer. Har jeg havnet i en TV-serie satt i Miami? Det føles nesten litt sånn. Jeg går til slutt videre, og nede på gaten ser jeg mennesker som sitter og spiser en sen middag på restaurant. Noen er kanskje på date undrer jeg for meg selv, tenk på det.

På gatehjørnene står politibiler og følger vaktsomt med. De bryter noe av det idylliske inntrykket som ligger over smågatene rundt Flagey denne kvelden, men det er ingen som bryr seg for mye om dem. Festen fortsetter utenfor barene og restaurantene, foreløpig venter de bistre blåkledde på stengetid. 200 dager har det gått med stengte kafeer, og nesten like mange med portforbud, jeg klandrer ikke de feirende for mye. Innen kl. 22.00 vil barene uansett være nødt til å stenge, da vil maskekledde politifolk komme bort, og si på minst tre språk at de feirende ikke kan være her lenger. De gjør det fordi de må, politifolkene. Kvelden før forvandlet Flagey seg nemlig til en spontan gatefest, da barene stengte, og de som ikke enda ville hjem fortsatte festen videre mens de sto tett i tett. Jeg innbiller meg at jeg kan se dem for meg, eller i hvert fall se et lite spor etter gårsdagen i de overfylte søppelbøttene som enda ikke er blitt tømt.

Kvelden før satt jeg selv på en gatebar, det var den første åpningsdagen etter nedstenging. Vi satt der i sola, med en belgisk øl, med pommes frites og vi lot frihetsfølelsen sige inn. Masker hadde vi fortsatt alle, mandagen etter var det tilbake til hjemmekontor og jeg nærmer meg snart et år siden jeg har truffet et familiemedlem fysisk, men fortsatt var alt annerledes. Over 200 dager har Brussel vært nedstengt, omtrent like lenge har hele byen sett fram til denne dagen. Like lenge har den holdt pusten, til det var trygt å puste igjen. Til dagen hvor tiltak ikke lenger forsterkes, men slippes opp, hvor det igjen blir mer og ikke mindre og så mindre igjen. Dagen hvor hverdagen igjen blir rikere, og ikke fattigere. «Brussels is back» var det noen som sa lørdag, vi lo litt av det, men kanskje det stemte. Kanskje er det vårværet, framdriften i Belgias vaksinering, kanskje det er de åpne butikkene, slutten på portforbudet, åpningen av barene eller menneskene i gatene som ikke lenger skuler mistenksomt rundt seg. Kanskje jeg bare er blitt optimist igjen.

Forsidefoto: Brussel, Flickr


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *