Regler i grenseland

0 kommentarer
 
 

NB: Innlegget er uttrykk for forfatterens egne meninger og ikke nødvendigvis meningene til iEuropa-redaksjonen.

Gjennom store deler av pandemien har jeg vært bosatt i Frankrike. Som utenlandsstudent i et EU-land har jeg som norsk EØS-borger rett til å bo, studere og jobbe i Frankrike uten å være folkeregistrert der. Friheten i EUs indre marked er uvurderlig for alle som hører til i to eller flere EU/EØS-land. Koronapandemien har imidlertid innskrenket denne friheten ved å innføre grensekontroller, obligatorisk grensetesting og innreiseregler.

Allikevel har de fleste europeiske land forsøkt til en viss grad å verne om friheten som stammer fra det europeiske samarbeidsområdet. For eksempel: Til tross for strenge reguleringer tillater Frankrike innreise fra EU- og EØS-land, som gjør at jeg kan reise mellom Norge og studielandet mitt dersom det blir nødvendig. På denne tiden i fjor hadde Frankrike svært strenge grenseregler, og jeg ble bedt om å bevise at jeg hadde en leilighet i landet, da jeg kom tilbake etter å ha vært i Norge. Som EØS-borger med leiekontrakt fikk jeg innpass også da Frankrike var på sitt strengeste. Noe annet ville vært urimelig, jeg betalte tross alt leie i Frankrike og studerte der. Dette er i dag allikevel realiteten for EU- og EØS-borgere som bor i Norge. Per dags dato har Norge tvangsutsendt over to tusen EU- og EØS-borgere siden de er «bare» er bosatt, men ikke folkeregistrert i Norge.

Det bor rundt firehundretusen EU-borgere i Norge. Noen av de er folkeregistrert, andre har isteden midlertidig identitetsnummer (såkalt «D-nummer») og andre igjen er ikke registrert i det hele tatt. Dette lar seg gjøre fordi Norge er en del av EUs indre marked som sikrer fri bevegelse mellom medlemsland. For mange er det rett og slett ikke nødvendig å være folkeregistrert. Dette har vært tilfelle for polske Kinga (23) som har norsk D-nummer og har jobbet i Norge siden 2019. Hun mistet moren sin uventet den 31. mars og dro i begravelsen i Polen. Da hun reiste tilbake til Norge fikk hun beskjed om at hun nektes innreise siden hun ikke er folkeregistrert. Kinga ble tvangsreturnert til Polen. Hun er koronapermittert og mottar dagpenger – noe hun står i fare for å miste siden hun ikke befinner seg i Norge.

Erasmusstudenter i Bologna. Foto: Europakommisjonen

Et annet eksempel er greskfødte Kosta (18) som tar hele den videregående opplæringen sin i Norge. Han besøkte familien sin i Østerrike og forberedte seg på å tilbringe 10 dager på karantenehotell. Det fikk han ikke muligheten til – da han returnerte for å gjennomføre de siste månedene av VGS., fikk han beskjed om det ikke var nok at han bodde i Norge for tredje året. Kosta er blitt sendt til Hellas, et land han ikke har bodd i på syv år, fordi det er der han har statsborgerskap. Alt dette fordi han er bosatt, men ikke folkeregistrert i Norge. Et par tusen andre er i samme situasjon som Kosta og Kinga.

Det oppleves som urettferdig når man blir nektet inngang til et land hvor man både betaler husleie og har jobb eller studier. At regelverket definerer «bosatt» som «folkeregistrert» bryter med det europeiske samarbeidet, ettersom det indre markedet egentlig gjør folkeregistrering unødig for svært mange. Tidligere i pandemien hadde jeg leilighet, kjæreste og venner i Frankrike, uten å være folkeregistrert der. Hvis jeg plutselig skulle blitt nektet adgang til mitt andre hjemland hadde det føltes som om jeg ble snytt for den friheten jeg ble fortalt jeg ville ha som student i et EU-land. Jeg kan derfor sympatisere sterkt med de over to tusen EU-borgerne som opplever akkurat denne situasjonen. Dagens praksis fanger EU-borgere i Norge og det tas ingen hensyn til om reisen utenlands har vært helt nødvendig. EU-borgere i Norge har mistet viktige rettigheter og regjeringen bør revurdere regelverket.

Foto: Europakommisjonen


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *