Om korona, Frankrike og feige prinser

 
 

Hva kan Shakespeares Hamlet si oss om Frankrikes håndtering av koronakrisen?

Å dra linjer mellom litteratur og kultur er et privilegium i Europas mangfold av litterære verk. Shakespeares verker er karakteristisk for den vestlige litterære kanon, og er en nøkkel til å forstå, eller i det minste prøve å forstå seg på den verden vi lever i i dag. Shakespeare selv tilbrakte flere år tilbaketrukket på den engelske landsbygda, da London var preget av pest og teatrene stengt. Han produserte flere kjente verker, som Macbeth og Antonio og Cleopatra i denne perioden. Hamlet ble skrevet i årene før, men dets tematikk og hovedpersonens såkalte hamartia er likevel svært aktuell i vår tid.

Selv om det er et fremmedord for mange, blir hamartia betegnet som “et begrep fra Aristoteles’ Poetikken som betegner en feil, en misforståelse eller en svakhet hos helten”. Det engelske uttrykket tragic flaw brukes ofte synonymt med dette. Hamlets tragic flaw ledet til slutt til hans undergang, og kallenavnet “Den feige prinsen”. Kort fortalt, består konflikten i at hans onkel, Claudius, myrder hans far, og gifter seg med hans mor. Hamlet grubler og nøler seg gjennom stykkets fem akter, fremstår som handlingslammet og til slutt gal. Hans hamartia består av hans manglende evne til å akseptere sitt nederlag mot Claudius, eller å ta valget om å tilintetgjøre sin fiende fullstendig, koste hva det koste vil. Så – har Frankrike hatt en slik tragic flaw i denne krisen, og i så fall, hva er den?

Innledningsvis er det vanskelig å peke på noe spesifikt. Frankrike, i motsetning til Hamlet, var raske til å handle da pandemien traff. Det ble iverksatt drastiske tiltak mot spredning av viruset. Fra den 16. mars 2020 ble landet stengt ned, med portforbud og strenge bøter for brudd på de nyinnførte reglene. I løpet av sommeren ble visse restriksjoner lettet, mens nok en streng nedstenging ble gjennomført i oktober.

Frankrikes manglende evne til å handle, lik Hamlets fatale feil, har vært fremtredende siden høsten. Befolkningen har levd i en overgangsfase som aldri tar slutt. Siden 30. oktober har det vært nasjonalt portforbud, først fram til klokken 20.00 og deretter klokken 18.00, samtidig som butikker har vært åpne. I tillegg er mange bedrifter uvillige til å tilrettelegge for hjemmekontor, slik at arbeidsplassen blir en arena for smitte. Undersøkelser viser for eksempel at nesten en tredjedel blir smittet på jobb. Denne manglende tendensen til direkte handling har ført til en konstant, svak, og foruroligende økning i antall smittede. Fra et gjennomsnitt på 18 000 nye tilfeller hver dag den første uken i januar i år, har tallene steget til over 30 000 nye tilfeller registrert den 21. mars.

På samme måte som Hamlet ignorerer virkeligheten kan en se tendenser til at næringslivet ser blindt på smittetallene. Å se fullstappede butikker mens Louvre står tomt, frembringer en fornemmelse av Hamlets feilaktige mord på Ophelias uskyldige far. I sin forvirring velger han å ignorere den ekte skurken, Claudius, istedenfor å møte problemet direkte.

Et folketomt Louvre. Foto: Flickr

Effekten av inngripende, men halvveis effektive tiltak uten en definitiv sluttdato er belastende for hele befolkningen. Frem til president Emmanuel Macrons kunngjøring av strengere tiltak, var portforbud til klokken 18.00, påbud om munnbind og stenging av barer, restauranter og trivselstilbud de eneste konkrete tiltakene. Nå er derimot situasjonen i endring. Siden 30. mars har skolene blitt stengt, i tillegg til forbud mot reise mellom regioner og stenging av unødvendige butikker.

Stengingen av barer og restauranter har vært svært lite ideelt, spesielt for en student i et fremmed land. Det at muséer, kinoer, konserthaller og teatre er og forblir stengte, er kanskje et enda større savn og tap. Frankrike som kulturnasjon blir langt fattigere som resultat, samtidig som restriksjoner er den eneste veien ut. Å holde økonomien gående går på bekostning av kulturarenaer og trivselstilbud. Dette kan sammenlignes med når Hamlet nøler med å stanse sin onkel Claudius, som gjør at Claudius får mulighet til å spre farlige ideer som gjennomsyrer kongeriket. Blant studentene og andre unge, kan man kjenne på mindre tiltro til myndighetene og en stadig økende misnøye. Dessuten scorer befolkningen i Frankrike høyt på vaksineskepsis, og var senere ute enn andre europeiske land med å starte vaksinering.

Videre velger Hamlet å lage sirkus ved hoffet, og gjøre sin onkels forræderi kjent for riket, i stedet for å ta et konkret valg som vil avgjøre kongerikets skjebne; enten å stanse sin onkel en gang for alle, eller å innfinne seg med å leve under hans styre. I overført betydning kan dette sammenlignes med å enten lette på tiltak, eller å innføre strengere, mer effektive lover og regler. De ukentlige kunngjøringene fra statsminister Jean Castex minner noe om dette sirkuset. Et sirkus av kunngjøringer og moderate tiltak som har ført til en stadig mer alvorlig og smittebetont sanitær situasjon, mens man hevder at det tross alt er den riktige måten å håndtere krisen.

Gjennom vinteren har man torsdag klokken 18 lyttet forgjeves etter konkrete tiltak, annonsert av Macron. Muséer har som sagt blitt holdt stengt, mens den kjente shoppinggaten Champs-Elysées har inntil nylig forblitt stappfull av ivrige shoppere. Men har denne holdningen vært en tragic flaw lik Hamlets manglende evne til å ta et valg, eller er det andre kilder til dens opprinnelse? Noe tyder på det førstnevnte. Mens temperaturen stiger og våren melder sin ankomst i Paris, er det først de siste par ukene strengere tiltak har blitt innført. Saken er til syvende og sist at Frankrike, som resten av Europa og verden for øvrig, ikke var forberedt på en krise av en slik skala som vi nå har sett. Hendelsesforløpet er ikke planlagt og uttenkt, som i et teaterstykke. Det er ikke noe plott, det er virkeligheten. Og virkemidlene er nettopp det – virkelige.

I Shakespeares stykke, utspiller tragedien seg mens Hamlet gradvis forfaller, før han møter sin ende. Når alt kommer til alt, levde Hamlet for 400 år siden, og var dessuten fiksjonell. Å bruke et litterært begrep som hamartia på virkelige hendelser er nok ikke rettferdig. Til tross for visse likheter mellom Hamlet og hans galskap, og Frankrikes tilnærming til koronakrisen, stopper likhetene der. Han var en ung gutt, uten støtte eller veiledning. Frankrike, i motsetning til Hamlet, står ikke alene i kampen. Gjennom europeisk samarbeid er man nemlig ikke alene om å takle denne typen kriser, og mye tyder på en positiv utvikling fremover. Frankrike er et moderne land, og hver uke mobiliseres det nå enda mer aggressivt mot viruset. Per den 15. mars, hadde 7,8 prosent av den franske befolkningen mottatt minst en vaksinedose, som faller rett under det europeiske gjennomsnittet på 8,2 prosent. En prosess for å innføre mulighet for å ta vaksine på apotek er i gang. Etter måneder med lette, men konstante tiltak, annonserte Macron den 30. mars endelig strengere nasjonale tiltak, som stenging av unødvendige forretninger og skoler. Effektiviteten av strenge tiltak er bevist, og mellom tiltak og vaksine, tyder det på forbedringer av den sanitære situasjonen. Dag for dag, blir det litt lysere. Vi må sitte stille i båten enda litt lenger.

Og i mellomtiden – hvorfor ikke lese litt Shakespeare?

Foto forside: William Shakespeare med ansiktsmaske, «Shakespeare Association of America». 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *