Kleine situasjoner i forbindelse med hilsning er intet særnorsk fenomen, men rituelle skikker skiller seg fra land til land. Der det i Norge står mellom håndavtrykk eller klem, slenger franskmennene, spanjolene og italienere «kinnkyssing» inn i miksen. I Japan er det vanlig å bukke til hverandre, og Maori-folket i New Zealand hilser ved å presse nese og panne mot nesen og pannen til den andre personen. Det er med andre ord ikke lett å vite hvordan man skal te seg hvis man møter noen i et land man ikke kjenner godt til.
Vi har alle vært i et familieselskap hvor en halvfjern slektning kommer for å si hei. Du prøver febrilsk å huske navnet på personen du snart blir nødt å forholde deg til. Samtidig har du en indre debatt om hvordan du skal hilse på vedkommende. Det er bare noen få sekunder igjen før dere er en armlengdes avstand fra hverandre og du analyserer ansiktet til slektningen din, i håp om at du der vil finne ut hvor godt dere egentlig kjenner hverandre. Det store spørsmålet er: skal du strekke ut hånden eller gi en klem? Siden du ikke gjenkjenner familiemedlemmet foretrekker du kanskje et håndavtrykk (gjerne hvor dere presenterer dere ved navn), men hvis den andre personen husker deg godt kan det hende at en klem forventes. Tiden er ute! Du tar sjansen og åpner armene ut i en klem. Samtidig strekker den fjerne slektningen ut hånden. Søren! I det du håper er en elegant bevegelse, vrir du høyrearmen tilbake til håndavtrykksmodus. Det er dessverre for sent, vedkommende har forlegent sett klemmen din komme. I det dere trykker hender, drar slektningen deg til seg for å gi en keitete klem og sier «du kan jo få en klem da». Dere klemmer til tross for at dere begge helst skulle sluppet, smiler til hverandre og går videre til neste person mens dere prøver å huske navnet på personen dere akkurat klemte.
Vanskeligheten ved å vite hvordan man skal hilse blir enda større hvis man befinner seg i et fremmed land. Som student i Frankrike har jeg blitt ganske vant til «la bise», som er navnet på det litt uvante kysset på eller ved siden av kinnet. Likevel oppstår det fortsatt litt komiske situasjoner hvis jeg prøver meg på den franske hilseskikken. Da jeg var fersk student i Frankrike, unngikk jeg ofte kyssingen, men skjønte etter hvert at det var uhøflig opptreden. Dermed begynte jeg å kysse alle jeg møtte, uten å ane at kjønnsroller spiller en rolle for hvem man skal «bise». Så vidt jeg har skjønt kysser man alle av motsatte kjønn, samt samme kjønn dersom man kjenner hverandre. Det oppsto noen kleine situasjoner de gangene jeg har kysset kinnene til fremmede menn, fordi jeg ikke var klar over kjønnsnormene. Ut ifra hvor du befinner deg i Frankrike forventes det forskjellig mengde kinnkyssing. Det vanligste er et kyss på hvert kinn, men enkelte steder kreves det både ett, tre og fire kyss. Dette avhenger ikke bare av geografi, men også av alder og fødested – det er med andre ord kompliserte greier. En pinlig situasjon oppstår hvis to personer har ulik oppfatning av hvilket kinn man skal kysse først. Hvis begge går mot samme side er sjansen stor for at man treffer lepper og ikke kinn. Det er best å være forberedt på det verste (eller beste, alt ettersom).
Som grunnregel bør man alltid prøve å sette seg inn i et lands hilseskikker, men det kan være vanskelig uansett. Jeg anbefaler å heller prøve og feile enn å la være, det skaper som regel bare god stemning. Hvis du allikevel blir vettskremt av uvante hilsninger og for all del vil unngå kleine situasjoner, kan du prise deg lykkelig nå om dagen. Smittevernreglene tillater verken håndhilsning, kyss på kinn, nesepressing eller uforutsette kyss på munn.
