Koronanasjonalismen

1 kommentar
 
 

NB: Innlegget er uttrykk for forfatterens egne meninger og ikke nødvendigvis meningene til iEuropa-redaksjonen.

Smittevernstiltak verden over har demonstrert at verden fortsatt sentrerer rundt nasjonalstaten, på tross av flere tiår med økt globalisme. Strengere reiseregler, økt fremmedfrykt og stengte grenser er noen eksempler på hvordan pandemien har skiftet staters fokus til å tenke innover heller enn utover. I Europa blir dette skiftet ekstra synlig. Helt siden andre verdenskrig har europeisk samarbeid vært hovedprioritering på kontinentet, med stadige tettere integrasjon innad i dagens EU. Det siste året har rokket ved denne tankegangen. 

Flere EU- og EØS-land har innført strenge grensekontroller som undergraver de fire friheter som siden nittitallet har bundet halve Europa sammen. For oss som har nytt godt av fri bevegelse over landegrenser og har etablert tilhørighet i forskjellige stater, har det siste årets grensekontroller og reiserestriksjoner vært brutalt.

Natt til fredag den 29. januar, innførte Norge regler som i praksis stenger grensene våre for ikke-statsborgere. Fra før av har det vært strenge krav om testing, både før og etter ankomst, samt karanteneplikt på ti dager. Oppgraderingen i grensekontroll hindrer kjærester fra å besøke deres utkårede, barn fra å besøke foreldre, og besteforeldre fra å møte nyfødte barnebarn. De drastiske tiltakene har blitt bortimot unisont ønsket velkommen av norske politiske partier, med flere politikere som skulle ønske grensene hadde blitt stengt mye tidligere. Det er påfallende at ingen har vært ute og ytret skepsis på vegne av alle nordmenn med en fot i utlandet. Uavhengig om man er positiv til streng grensekontroll eller ikke, bør det være anses som problematisk at den store gruppen nordmenn med nær tilknytning til et annet land mangler noen som taler deres sak eller i det minste belyser de negative sidene ved et så rigid regime det legges opp til.

Student på vei hjem. Foto: Canva

Da jeg flyttet til Frankrike i 2018 for å bli fulltidsstudent der, var det en tilnærmet utelukkende positiv opplevelse. Jeg bygde opp et nettverk og en vennekrets, uten å måtte bryte med det jeg hadde i Norge. Dette var mulig gjennom EU- og EØS-samarbeidet, som sikret meg en enkel og ubyråkratisk reisevei mellom landene. Jeg fikk tilgang på kulturelle opplevelser og topp internasjonal utdanning, uten å måtte søke visum, bruke evigheter på flyplassen eller være usikker på om jeg kan komme hjem til jul. Den store styrken ved å bo i utlandet har vært menneskene jeg har møtt og blitt glad i. Dessverre har de også blitt akilleshælen min. Baksiden av medaljen som utenlandsstudent har blitt tydeliggjort av smittevernreglene. Der en norsk student i Norge kan sjonglere mellom hybel og reise hjem til foreldrene, har utenlandsstudenter ikke samme mulighet. En norsk kjæreste gjør livet enklere enn hvis man har en kjæreste fra et annet land. Dagens innreiseregler lager i prinsippet A- og B-forhold ved å nekte ikke-gifte par å se hverandre, hvis den ene parten ikke er nordmann.

Det er naturligvis en reell frykt for økt spredning som ligger til grunn for strenge innreiseregler, og det mange andre grupper enn utenlandsbaserte nordmenn som sliter som følge av smittevernreglene. Likevel ergrer det meg at den politiske debatten har så lite fokus på de menneskelige konsekvensene stengte grenser fører med seg. Norge har i mange tiår knyttet seg tettere på verden, og nytt godt av de fordelene internasjonalt samarbeid fører med seg. Ytterligere sammenveving har blitt oppfordret, med uttalt mål fra regjeringen om å øke andelen utenlandskompetanse i den norske befolkingen. Vi som fulgte oppfordringen sitter nå igjen med skjegget i postkassen.


1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *