En viktig del av EUs selvforståelse, er at unionen alltid kommer styrket ut av kriser. Den europeiske union er nemlig et såkalt work in progress, det er ikke basert på en ferdig skisse, men forbedrer seg kontinuerlig etter hvert som den har blitt til. Denne selvforståelsen er for enkelte en viktig del av hvorfor de støtter EU. For dem er ikke union perfekt, men den er tilpasset sine innbyggeres behov og blir hele tiden bedre. Det europeiske samarbeidet ble for eksempel startet som et rent fredsinitiativ mellom Frankrike og Tyskland. Mission accomplished så langt, og med en fredspris for bryet.
EU var ikke forberedt på finanskrisen, men iverksatte både underveis og i ettertid en serie med mekanismer som skal sørge for at det samme ikke skjer igjen. Det samme kan sies om migrasjonskrisen, selv om enkelte her kanskje vil rynke litt på nesen og påpeke at lite ved problematikken er permanent løst. Poenget mitt står dog fortsatt; EUs natur ligger i at samarbeidet er bygget på å møte eksisterende behov, og at unionen utvider sin kompetanse ved nye problematikker. Sammen er vi sterkere, som det så flott heter.
Mentaliteten henger sammen med selve begrunnelsen for EUs eksistens, at samarbeid lønner seg. Sammen står EUs medlemsland sterkere i møte med internasjonale problemer som de alene ikke ville hatt ressurser nok til å møte i en meningsfull grad. Sammen står de sterkere i møte med finanskrisen, migrasjonskrisen og nå covid-19-pandemien. Så selvsikre er enkelte av EUs ledere på at unionen vil komme styrket ut av pandemien, at kommisjonspresident Ursula von der Leyen i sin tale omtalte pandemien som en mulighet til å satse grønt. Du leste riktig, en mulighet.
Du er tilgitt om du tenker at tyske von der Leyens syn kanskje er vel ambisiøst – flott at hun ønsker å satse grønt, men en pandemi er neppe en mulighet. Joda, ettersom Europas økonomiske vekst har sakket ned har Kommisjonen konstruert en virkelig massiv støttepakke, som skal gjenoppbygge grønt. En forsterket satsing på grønne initiativer og næring skal slå to fluer i en smekk ved både å kickstarte Europas økonomi og slik sikre en miljøvennlig økonomi på en og samme tid. En grønn overgang ville i normale tider falt sammen med en tvungen avvikling av mer brune, forurensende næringer. Restriksjoner og avgifter som ville gjort svært vondt og hindret vekst. Covid-19-pandemien har derimot dekket bordet for et sjakktrekk av de helt store. Europas økonomi skal gjenbygges ved sirkulære økonomi, bærekraftig finans, miljøvennlig landbruk, offshore-energi og jernbane. Genialt?
I tillegg skal EU en gang for alle vise sin styrke ved å organisere medlemslandenes vaksineinnkjøp. Nok en gang står mellomstore enkeltland sterkere samlet. Kun ved et innkjøpssamarbeid kan Tsjekkia, Irland, Nederland og Portugal konkurrere med store, mektige aktører som USA om kostbare vaksiner.
Så ble vaksinene ferdige. Jul ankom, nyttår ankom, men de store leveringene uteble. Det var ikke som på film, hvor vaksinen ankommer og krisen er over. I stedet står heltene ovenfor problematikker som produksjonskapasitet og logistikk i det som er tidenes minst spennende tredje akt. Jeg skriver denne teksten fra en leilighet i Brussel, utenfor er fortsatt restauranter stengt, det samme er barer, treningssentre, universiteter og (kanskje mest presserende) frisører. I gamlelandet gikk for noen uker siden en debatt om legaliteten ved et portforbud, her har tomme gater kl. 22 vært både hverdag og helg i månedsvis. Jeg skal ikke skrive en tekst om hvor kjipt det er med covid, det trenger ingen å bli fortalt, men jeg ønsker å stille spørsmålet om EUs håndtering av pandemien er i ferd med å vakle?
Dersom vaksineringen forsinkes ytterligere vil nok EU etter hvert miste kredibiliteten som ble opparbeidet ved opprettelsen av det europeiske innkjøpssamarbeidet. «Det fungerte ikke» vil folk si, og peke på at land må ordne ting selv dersom noe skal bli gjort ordentlig. EU-verstingen Ungarn har allerede krøpet til det slaviske korset og bestilt doser av den russiske vaksinen. Vil dette bli en trend? Hvem vil så følge i Viktor Orbans fotspor og søke egne stier for å oppdrive en vaksine, utenom Brussel?
I gamlelandet er det valgår, og i Oslo sitter rekordpopulære Vedum med sitt ønske om å trekke Norge ut av EØS-avtalen. Den eskalerende debatten om Norges forbindelse til EU har hittil fokusert på å sammenligne EØS-avtalen med britenes brexit-avtale. Kun de med beina mer plassert i ideologi enn virkelighet, som for eksempel Lundteigen og co. kan i fullt alvor se nøye på britenes avtale og tro den er bedre enn vår spør du meg. Men det er litt av problemet med Norges forbindelse til EU, EØS-avtalen og EU generelt, det er sjelden noen ser nøye. Tema er ofte for komplisert og det er lettere å unngå nyanser som er tidkrevende fullt ut å forstå.
Dersom EUs pandemihåndtering vakler ytterligere, vil Brussel miste balansen? Vil pandemiens lærepenge da være at nasjoner klarer seg best selv, heller enn gjennom samarbeid? Vil en mislykket EU være ammunisjonen et styrket Senterparti i regjeringen trenger for å trekke Norge ut av EØS-avtalen? Vi får se. Jeg bare håper at jeg kan gå på bar igjen snart.
Forsidebilde: Frans Timmermans og Erna Solberg, Europakommisjonen.
