Tsjekkia vs. Liechtenstein

2 kommentarer
 
 

Det finnes ikke lenger så mange bitre konflikter i Vest-Europa. Bilaterale relasjoner går som regel knirkefritt for seg. Det som kunne vært blodige grensekonflikter i andre deler av verden blir i stedet muntre nyhetsartikler om parkbenker hvor man kan sitte med føttene i to forskjellige land. Nettopp på grunn av dette gode naboskapet som for tiden råder i vår del av verden, syns jeg det er fascinerende å sette meg inn i tilfeller hvor det motsatte er tilfellet. Forholdet mellom Liechtenstein og Tsjekkia kan regnes blant disse.

Jeg jobber for tiden som praktikant ved EFTAs EØS-koordinasjonsdivisjon i Brussel. EFTA er et frihandelsforbund bestående av Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Det er en spennende og trivelig jobb som blant annet innebærer at jeg pleier nærmest daglig kontakt med Liechtensteinere. Det synes jeg er ganske morsomt i seg selv. Fyrstedømmet Liechtenstein har omtrent like mange innbyggere som Arendal og dermed får jeg litt samme følelse av å sitte i Zoom-møter med en liechtensteiner som jeg får når jeg ser et veldig sjeldent dyr.

Uansett – her om dagen satt jeg i et Zoom-møte og lyttet oppmerksomt til innledninger om tingenes tilstand i hvert av de fire EFTA-landene. I Norge, Island og Sveits var det ikke så mye spennende å melde, men den liechtensteinske representanten kunne fortelle at rettsprosessen mot Tsjekkia i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (ECHR) i Strasbourg fortsatte. Jeg spisset ørene. Hva i alle dager kunne være bakgrunnen for en rettsprosess mellom to så tilsynelatende tilfeldige land som Tsjekkia og Liechtenstein? Den liechtensteinske representanten snakket indignert om mislykkede forsøk på å løse uoverensstemmelsene diplomatisk, men gikk ikke i detalj om hva som skulle løses. Dette måtte jeg til bunns i.

Det viste seg at konflikten mellom de to landene gikk over sytti år tilbake, til de såkalte Beneš-dekretene av 1945, som fratok tyskættede tsjekkoslovaker statsborgerskap og utviste dem fra hjemmene sine etter slutten av andre verdenskrig. Dekretene innebar også statlig ekspropriasjon av tysk-eide eiendommer. Det er dette som er kjernen i konflikten med Liechtenstein.

Prins Hans Adam og prinsesse Marie av Liechtenstein. Foto: Flickr

Liechtenstein-slekten, som siden 1719 har hersket som fyrster i fyrstedømmet Liechtenstein (som er oppkalt etter dem, ikke omvendt!), var blant de mektige aristokrat-slektene i det tysk-romerske riket. Deres eiendommer begrenset seg ikke til det lille alpine fjellpasset Liechtenstein, men var spredt over store deler av Sentral-Europa. I Tsjekkoslovakia eide de eiendommer tilsvarende ti ganger størrelsen på fyrstedømmet Liechtenstein. Blant disse eiendommene var over 600 hektar med skog like utenfor Praha og to slott som i dag er på UNESCOs verdensarvliste.

Liechtenstein-slekten var kategorisert som etnisk tysk av den tsjekkoslovakiske staten med grunnlag i en folketelling fra 1930, og deres eiendommer ble dermed ekspropriert i 1945. Dette til tross for at landet Liechtenstein hadde forblitt nøytralt gjennom hele verdenskrigen. Særlig Lednice-slottet var et bittert tap for fyrsteslekten. Lednice hadde vært i Liechtensteinernes eierskap i over 700 år, mer enn tre ganger så lenge som fyrstedømmet i Alpene. I tillegg ble eiendommer ekspropriert fra 38 andre liechtensteinske familier. Det hele skjedde med grunnlag i en idé om felles tysk skyld for krigen og det ble ikke betalt noen form for kompensasjon.

Klassifiseringen av liechtensteinske statsborgere som tyskere har aldri blitt formelt reversert. Dette antyder på temmelig urettferdig vis at de nøytrale liechtensteinerne var delvis ansvarlige for krigen, og innebærer også at Tsjekkia juridisk sett ikke fullt ut anerkjenner Liechtensteinsk suverenitet. Diplomatiske relasjoner mellom de to landene ble ikke opprettet før i 2009. Fem år etter at Tsjekkia ble med i EU og dermed ble en del av det samme fellesmarkedet som Liechtenstein. I grunn er det helt utrolig at to land som står såpass nært hverandre økonomisk og politisk som Tsjekkia og Liechtenstein ikke hadde diplomatisk kontakt i over seksti år.

I forbindelse med opprettelsen av diplomatiske relasjoner i 2009 ble det kunngjort at en historisk kommisjon skulle opprettes for å behandle de utestående eiendomsdisputtene. Denne kommisjonens arbeid kan ikke kalles spesielt vellykket – konflikten har i alle fall tilspisset seg siden. I februar 2020 dømte den tsjekkiske grunnlovsdomstolen mot den Liechtensteinske fyrstefamilien og erklærte at eiendommene deres hadde blitt ekspropriert lovlig. Den tsjekkiske staten var altså ikke lovlig forpliktet hverken til å gi tilbake eiendommene eller til å utbetale kompensasjon. Det er denne dommen Liechtenstein nå forsøker å utfordre i ECHR. Utenriksminister Katrin Eggenberger har uttalt at hun tror Liechtenstein har stor sjanse til å vinne. Tsjekkerne har på sin side pekt på at konflikten er eldre enn den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen og har også på litt flåsete vis fnyst av ideen om at man skal kunne bruke ECHR til å gi en fyrste tilbake slottene sine. Det blir uansett spennende å se hva utfallet blir. I ytterste konsekvens kan Tsjekkia bli tvunget til å gi tilbake en hel masse eiendom med berømte turistattraksjoner blant dem. Mer sannsynlig er det nok at partene kommer til en eller annen form for enighet uten drastiske konsekvenser. Helt uavhengig av utfallet må det uansett kunne sies at det er gøy med litt diplomatisk krydder i en ellers så fredfull del av verden som vår egen.


2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *