Trappist-tango

0 kommentarer
 
 

Belgisk øl rommer omtrent 21 forskjellige kategorier og over 3000 forskjellige øl. Dette vitner ikke kun om et fantastisk utvalg, men også om et folkeslag som genuint liker å verdsette en god øl. 

— Jeg tar en siste og så må jeg komme meg hjem, har du noen tips, er den god? Ja okei, da tar jeg den.

Fra en øl-meny bestående av en lang liste med navn som ser ut som om de er skrevet på helt gresk, eller i dette tilfellet flamsk, har pekefingeren landet på ett av dem. Mannen som eier fingeren har tidligere drukket to lyse, lette øl som han ikke syntes smakte som Carlsberg, på tross av at han hadde blitt forsikret av de som satt med ham om at dette skulle være tilfelle.

Han hadde blitt fortalt at belgisk øl skulle være blant det beste i verden, men dette konkluderte han nå med at måtte være en grov overdrivelse. Så bra var det faktisk ikke, Leffe var ålreit, men ellers var det litt som hjemme. Jaja, han fikk prøve noe annet på anbefaling fra de rundt ham.

— Ehh ki-may?

Kelneren ser usikker ut helt til han får øye på fingeren og hva den signaliserer, selvfølgelig kan han hente en Chimay Bleue.

Ølens mørke farge får først skeptikeren til å se mistenksomt på glasset sitt. 9 %, det virket voldsomt. Men han prøver, og joda, det smaker ordentlig så godt, det gjør det. Selv for ham som ikke er så glad i mørkt øl. Han tar en til han, hvorfor ikke.

Situasjonen beskrevet over, er starten på en såkalt smell. Historien er nesten like gammel som Chimay selv, og er dømt til å gjenta seg selv om og om igjen i et slags tilfeldig, men skjebnebestemt ritual. Som en trojansk hest kan belgisk øl lure seg inn i en uerfaren nordmann som er i Brussel for første gang, og idet hesten er innenfor portene er det allerede for sent.

Belgia har for øyeblikket et godt fotballag, og de har en fantastisk kjærlighet til sykling som matcher nordmenns ski-interesse og vel så det, men øl. Øl er Belgias nasjonalsport.

Blant de mest tradisjonsrike har belgierne de såkalte trappistene — øl brygget av munker med svært strenge krav for å få lov til å ikle seg tittelen. Disse er, uavhengig av forkunnskaper, helt vanvittig gode, og i tillegg klassifisert som en del av verdensarven av UNESCO. Jeg hevder ikke at disse to tingene har en sammenheng, men jeg tror neppe UNESCO ville vært like interessert om ølet hadde smakt som for eksempel Ringnes.

Chimay Grande. Foto: Bernt Rostad/Flickr

Det er i tillegg noe ærverdig over tusen år gamle klostre med menn som bruker livene sine på å tilbe Gud og brygge øl, og jeg innbiller meg at begge deler fører til et visst nivå med dedikasjon. En tanke kan være at øl ikke er særlig geistlig, men både gud og øl vekker jo religiøse assosiasjoner for enkelte, så igjen hvorfor ikke.

Triple Karmeliet, Tongerlo, Westmalle, Chouffe, Kwak, la Trappe og så videre og så videre. Med kjærligheten til god øl har belgierne og brukt tid på å utvikle konseptet «å ta seg øl». Kwak og La Corne kan skryte av noen av de kulere glassene, hvor begge ser eventyrlige nok ut til å inneholde Willy Wonkas seneste oppfinnelse, eller kanskje ha opphav i noe Picasso slang sammen en ekstra kreativ fredagskveld. Samtidig kan man på baren Delirium oppleve å drikke ølen Delirium ut av et 3 liter stort glass. Det tar et par forvirrede slurker før du forstår at den lyden du hører når du drikker ikke er havbølger som gir gjenlyd i en konkylie, men øl i et vanvittig stort glass.

Puritanere vil kanskje rynke på brynet over at jeg kaller Delirium en bar. De har nemlig vokst seg så store at de nå rommer et helt smug med barer, og omtaler seg selv som en ‘village’. Jeg har og ofte blitt fortalt at den samme Delirium legger stolthet i konstant å ha like mange øltyper til salgs (eller på fat avhengig av hvem du spør) som det året det er, noe som i år altså tilsvarer 2020. Jeg har aldri klart å verifisere om dette stemmer, men jeg har prøvd.

Har du utviklet en sans for surøl har belgierne deg dekket der også. Jeg var en gang innom bryggeriet Cantillon, som lager den såkalte Lambic-ølen. I en omvisning på bryggeriet var rundt 40 % ølsmaking og 60 % harselering om hvor forbanna elendig den kjemiske balansen i masseproduserte øl var. Heineken, Guinness eller hvem enn det skulle være hadde nemlig kun én kjemisk konstruert sopp-struktur i sin gjæringsprosess. Hos Cantillon samlet de derimot all ølen i et gigantisk kar og åpnet vinduet så alle strukturene som til ethvert tidspunkt fantes i lufta slipper inn og preger ølen. Slik blir ølen deres mer kompleks og smaker i tillegg forskjellig fra årgang til årgang, for noen tønne til tønne.

Det er vanskelig å kommunisere med ord hvor bra belgierne er på øl. Det finnes ganske enkelt ikke så mye som er likt som belgisk øl, det må oppleves. Vår venn fra eksempelet øverst fikk en tøff arbeidsdag da han våknet morgenen etter, men jeg har blitt litt mer erfaren siden den gang. Carlsberg smaker aldri helt det samme igjen, men sånn får det være. Kanskje jeg har blitt en ølsnobb av å bo i Brussel, eller kanskje de faktisk bare er så gode på øl.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *