Er Polen fremdeles et demokrati?
Jeg sitter på stamkafeen min i Kraków en sensommerdag i august og googler for å finne informasjon til denne artikkelen. I søkefeltet skriver jeg «Er Polen…» og Google, som den gode hjelperen den er, foreslår relevante alternativer. Blant dem som kommer opp, er det særlig ett jeg legger merke til: «Er Polen fremdeles et demokrati?» Det er et betimelig spørsmål, særlig i lys av utviklingen de siste fire årene med høyrepopulistiske president Andrzej Duda og partiet Lov og Rettferdighet (PiS) i regjering.
PiS og Duda har, siden de kom til makten i 2015 og 2016, overkjørt etablerte demokratiske prosesser og endret lovgivning, noe som har resultert i økt politisk innflytelse over statlige institusjoner. Denne utviklingen har naturlig nok fått de demokratiske varsellampene til å blinke, både hos opposisjonen og hos EU. På mange måter har denne regjeringen, med Duda i spissen, utgjort den største prøvelsen for det unge demokratiet siden dets gjenopprettelse i 1989. Dermed er det interessant at Duda ble gjenvalgt til sin andre periode med fire nye år som president 12. juli i år.
Det er flere enn Google som syns det er verdt å spørre seg hvor Polen er på vei. Ifølge den årlige rapporten fra Freedom House, en amerikansk stiftelse som forsker på demokrati, politisk frihet og menneskerettigheter, har Polen sunket på demokrati-indeksen fra konsolidert til semi-konsolidert demokrati. Under ledelse av PiS og Duda har Polen dermed blitt det andre EU-landet som har mistet sin fulle demokrati-status. Ungarn, den andre medlemsstaten, har nå falt så kraftig på indeksen at det ikke lenger er å regne som et demokrati i det hele tatt. Vil Polen følge etter?
Det er flere ting som peker i retning av en dyster utvikling for landet, som ellers har vært en suksesshistorie i kjølvannet av andre verdenskrig og kommunismens fall. Det kan være vanskelig å forstå appellen PiS og Duda har, med sine totalitære tendenser og sans for propaganda, særlig i et land som for bare drøye 30 år siden kvittet seg med et lignende styresett. Hva får en befolkning til å stemme på et parti og en presidentkandidat som gjennom sin forrige periode gjorde en rekke endringer for å konsentrere makten, og som har sørget for å svekke demokratiet såpass at det internasjonale samfunnet roper varsko.
For å svare på dette må vi se nærmere på valgkampen. Satt på spissen gjenspeilet Duda og hans motkandidat Rafal Trzaskowski, et Polen som slites kulturelt, politisk og religiøst mellom øst og vest. Valget, som var det jevneste siden kommunismen falt i 1989, illustrerte nettopp hvor delt befolkningen er. Særlig markant er forskjellene når det gjelder store verdispørsmål rundt tradisjonelle familieverdier, kirkens rolle og innflytelse i enkeltmenneskers liv, og hva som definerer polsk identitet, nasjonalfølelse og historie.
Det kan være verdt å se dagens hendelser i et noe lengre historisk perspektiv. Polen er et land som – suksesshistorie til tross – fremdeles er sterkt preget av andre verdenskrig og kommunismen. I tillegg har et anspent forhold til Vest-Europa, i kjølvannet av det Polen opplevde som et svik fra de allierte under andre verdenskrig, vært med på å skape en mildt sagt anstrengt relasjon til EU. PiS har gjennom sin valgkamp spilt mye på Polen som et offer i historisk sammenheng, og bygger oppunder en idé om at Polen står i knestående foran EU og lar seg bli tråkket på av Europa enda en gang. PiS og Duda gikk til valg med ideen om at den stolte polske nasjonalfølelsen må beskyttes, løftes frem og dyrkes, og at nettopp det liberale og sekulære tankegodset som EU forvalter vil ødelegge alt Polen står for. Dette narrativet flyter harmonisk sammen med den anti-elitistiske, EU-kritiske og sterkt religiøse plattformen deres.
I 2015 var fiendebildet til PiS stort sett immigranter og flyktninger, særlig muslimer, som ønsket å søke asyl i Europa. I 2020 har partilederen for PiS, Jaroslaw Kaczynski valgt en annen vinkling. I forbindelse med deres valgkamp i 2019 uttalte han at en «importert LHBT-bevegelse» (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) utgjør en trussel mot polsk identitet og nasjon. Partiet mener LHBT prøver å ødelegge polske verdier og tradisjoner som har eksistert i generasjoner, og at disse menneskene er en trussel mot hele nasjonen. Kanskje ikke overraskende, ble Polen i år kåret til det verste landet for LHBT-personer å bo i, hvilket kan ses som en direkte konsekvens av PiS, Duda og den katolske kirkes felles høylytte og hatefulle anti-LHBT-kampanje. Hvor velfungerende er et demokrati når det er rom for å målrettet velge ut en spesifikk minoritetsgruppe og klandre dem for alt som går galt i landet?
Den katolske kirken i Polen er, som nevnt, tydelige i fordømmelsen av LHBT-bevegelsen og den påståtte trusselen den utgjør mot katolske verdier. Flere fremtredende ledere har vært aktive i debatten, blant dem er erkebiskopen av Kraków, Marek Jędraszewski. Han meddelte i fjor at det var en ny fare på ferde, en ”regnbuepest”. Rundt den samme tiden ble det lagt frem et lovforslag kalt «stopp pedofili» og gruppen som står bak, Fundacja Pro, er blant annet kjent for å henge opp plakater med budskap som at homofile er pedofile og ønsker å seksualisere barn.
«Stop Pedofili» ble signert av over 260 000 mennesker. Det er verdt å nevne at den katolske kirken har fått kraftig kritikk fra flere hold etter at alvorlige pedofiliavsløringer og påfølgende tildekkelse fra kirkens ansatte ble offentliggjort i en dokumentar som kom i 2019. Med andre ord er det en elegant avledningsmanøver for kirken å peke ut noen andre som samfunnets overgripere og moralsk forfalne. I tillegg er kirken heller ikke tjent med å få sin posisjon svekket av et sekulært og liberalt Europa, og er dermed en ideell lagspiller for PiS. Voila! Slik har de alle mye å tjene på og vende sine støttespillere mot «regnbuepesten», mens de selv beholder både makt, ære og posisjon.
Det er uten tvil bekymringsverdig både for Polen selv, men også for EU og Europa i sin helhet dersom unionens sjette største økonomi går fra et demokrati til å forme et nytt regime. Det er likevel håp å spore i at presidentvalget var såpass jevnt – omtrent halvparten av Polens befolkning stemte på en kandidat som setter demokratiet høyt. I et intervju med BBC sa en kvinne i forkant av valget at hun stemte Trzaskowski til fordel for Duda, til tross for at hun i utgangspunktet var en konservativ velger. Hun forklarte dette med at hun var mer bekymret for den antidemokratiske utviklingen enn for at konservative verdier var under press fra de liberale. Det er noe poetisk, dog skremmende i dette utsagnet. Hvis demokratiet er viktig for konservative velgere som stemmer på PiS, kan det hende situasjonen må bli verre før den blir bedre, slik at også de lar verdidebatten vike til fordel for beskyttelse av demokratiet.
Verken Google eller andre kan svare på hvor Polen vil befinne seg om noen år. På nåværende tidspunkt er det enn så lenge et demokrati, om dog under press fra noen maktsyke og totalitære typer – både i regjeringen og den katolske kirke. Heldigvis er Polen et land som reiser seg og som har vist mer enn én gang at de setter sitt demokrati høyere enn det meste annet, og det gir grobunn for håp, tross alt.
