EU og Storbritannia forhandler fortsatt om deres fremtidige relasjoner. I det siste har fremdriften stanset helt opp, og det kan se ut som det gradvis går mot et no-deal scenario.
– The Withdrawal Agreement creates legal certainty where Brexit created uncertainty. It preserves the Union’s interests. Dette var ordene Michel Barnier brukte for å beskrive avtalen han i 2019 hadde fremforhandlet på vegne av EUs 27 gjenværende medlemsland, med det utbrytende Storbritannia. Etter en serie utsettelser og langvarig politisk skyttergravskrig hadde partene gått med på en løsning som foreløpig løste problemet ved den irske/nord-irske grensen og sikret fortsatt handel ut slutten av neste år.
Men over halvveis gjennom året som skulle brukes til å oppnå enighet om det neste steget, har fremdriften stanset helt opp. En ekstrem brexit-tretthet og Barniers avtale til tross, tar usikkerheten stadig mer over i det vi nok en gang nærmer oss et no-deal scenario i full fart. Før partenes åttende forsøk på å forhandle forberedes det til nok en ordkrig, og nok en krise.
Boris Johnson og hans administrasjon har valgt den åttende forhandlingsrunden til å legge press på motparten. Det er på ingen måte tilfeldig at akkurat denne forhandlingsrunden, som er lagt til London, er den Johnson øyner sin største mulighet gjennom. Når han sier høyt i mediene at en avtale må være i orden før 15. oktober, er det heller ingen tilfeldighet, men heller en måte å legge press på toppmøtet mellom EUs ledere som er lagt til denne dagen. Som tidligere er håpet å fremprovosere en krise hvor europeiske statsledere vil gi større innrømmelser enn i ordinære forhandlinger.
Brexit påvirker Norge
Vi i Norge er like sårbare for et no-deal utfall som vi var før covid-19 pandemien. Det er ikke utenkelig at tapet av avtaleverk som et no-deal utfall innebærer vil være mer skadelig for norsk økonomi i nåværende covid-pregede tilstand. Derfor er det grunn til å følge med når det nok en gang brygger opp til et siste brexit-slag, selv om vi trodde krigen formelt sett var over. Uavhengig av utfall vil Storbritannia under Johnson forsøke å stake en ny kurs, der Norge i tiden framover i stadig økende grad vil se mot EU.
Brexit har fungert som et systemsjokk, men kan og potensielt vise seg i ettertid å ha vært et avgjørende veiskille for norsk utenrikspolitikk. I vår korte tid som nasjon kan få andre stater sies å ha hatt større betydning for Norge enn nettopp Storbritannia. De to landene har et tett forhold, og Norge har knyttet sin skjebne opp til britenes mange ganger. For Norge har det vært strategisk viktig å stå nær en likesinnet, men betydningsfull alliert.
Da prins Carl i 1905 ble kong Haakon VII hadde han ikke trukket et sverd ut av en sten, han hadde ikke kommet seirende ut av krig, ei heller arvet tronen. Han ble spurt, og takket ja. Et avgjørende aspekt ved Carl som gjorde at nettopp han ble spurt istedenfor noen andre, var hans ekteskap med sin egen kusine, Maud. Dronning Maud var datter av en engelsk konge og søster til en annen. Selv i en periode hvor Norges geopolitiske strategi gikk ut på å forholde seg nøytral i møte med Europas stadig eskalerende konfliktlinjer, var dette ikke en tilfeldighet. Valget av danske prins Carl, og med ham Maud, hadde til en viss grad opphav i et ønske om å sikre et tett forhold mellom Norge og Storbritannia.
I 1940 får den norske nøytralitetslinjen en bestemt slutt, og når den norske kongefamilien må flykte, er det ingen tilfeldighet hvor de drar. Under og etter andre verdenskrig er en periode hvor forbindelsen mellom Norge og Storbritannia virkelig vokser til et tett politisk, kulturelt og økonomisk samarbeid. Spesielt sett med norske øyne er britene etter krigen våre nærmeste allierte og utenrikspolitisk likesinnede. I denne perioden nyter London stor påvirkning over beslutninger tatt i Oslo, og den britiske ambassaden flyttes etter hvert inn i det norske utenriksdepartementet. På et tidspunkt foreligger det formelle planer om å innlemme Norge i det britiske samveldet samt innføre Pound Sterling som offisiell valuta. Begge initiativene avvises i London grunnet, ironisk nok, komplikasjoner over rangorden på Norges og Storbritannias monarker, med påfølgende rett til å bekle mynter med sitt eget ansikt.
I etterkrigstida minket britenes rolle som sikkerhetsgarantist for Norge i takt med øy-nasjonens dalende stjerne og rolle som internasjonal supermakt. USA fylte isteden denne posisjonen, men erstattet aldri britenes rolle i norsk utenrikspolitikk fullstendig. Når Storbritannia foretok seg noe, var Norge ofte opptatt av å følge med. Denne tankegangen kan spores i beslutningene om å melde seg inn i Nato og i de første søknadene om EF-medlemskap. Slik kan både Norges Nato- og EFTA-medlemskap kobles til vårt historisk viktige forhold til britene.
Tross en enorm brexit-tretthet er det viktig å huske hvor stor betydning britene har hatt og fortsatt har for Norge. Skulle Johnsons nyeste framstøt slå feil, og Europa sitte igjen med et brudd uten avtale, vil Norges kurs skille lag fra Storbritannias. Dette er dramatisk for de potensielle konsekvensene for en covid-preget norsk og europeisk økonomi. Det har også en stor betydning for vår utenrikspolitiske tradisjon med å treffe mange av de samme beslutningene som likesinnede briter.
Trump-administrasjon har svekket USAs rennommé og det er lite trolig at supermakten vil øke sin betydning som ledestjerne innen norsk utenrikspolitikk i tiden framover. Kanskje vil et no-deal utfall fungere som et tydelig skille hvor EU i større grad fyller tomrommet. Kommunikasjonen fra Brussel angående den demokratiske situasjonen i Hviterussland har vist seg å ha stort samsvar med holdninger i Oslo. Kanskje er Johnsons nyeste avansement en bløff, kanskje mangler han mandatet til å gjennomføre en no-deal brexit. Partene forbereder seg uansett på et siste brexit-slag, for Norge vil utfallet ha svært stor betydning.
