Politiske Motpoler

0 kommentarer
 
 

Dagens politiske skillelinjer går ved synet på globalisme – ikke bare synet på økonomisk politikk.

Over hele Europa blir politiske partier fordelt utover en horisontal linje. Den såkalte venstre-høyre-aksen plasserer partier basert på deres økonomiske politikk – partiene lengst til venstre ønsker sterk statlig regulering av økonomien, mens de på høyresiden ønsker fri markedskapitalisme. I dagens politiske landskap blir en simpel økonomisk akse for snever, og den tar ikke hensyn til store forskjeller i sosialpolitikk. Der hvor forskjellene i økonomisk politikk har blitt innskrenket, har sosialpolitiske områder som innvandring, internasjonalt engasjement, og minoritetsrettigheter skapt sterke kontraster mellom partier og velgere.

Den europeiske fremveksten av innvandringskritiske og euroskeptiske partier har tydeliggjort svakheten ved venstre-høyre-aksen. De nye partiene har blitt kategorisert under paraplybegrepet «ytre-høyre», til tross for at disse partienes økonomiske politikk sjelden er ytterliggående markedsliberal. Siden de nye partiene har en ytterliggående sosial politikk har de bare blitt plassert på yttersiden av den økonomisk-politiske aksen, og blandingen av sosial og økonomisk politikk langs høyre-venstre-aksen har ført til forvirring om naturlige samarbeidspartnere. Det er på tide å redefinere det politiske landskapet.

Synet på globalisme

Flere av dagens politiske skillelinjer, både sosialt og økonomisk, går ved synet på globalisme – ja eller nei til fri arbeidsinnvandring, for eller mot medlemskap i den Europeiske Union (EU), positiv eller negativ til frihandel, osv. De tradisjonelt bærende sosialdemokratiske og konservative partiene i Europa har stått sammen i troen på internasjonalt samarbeid. I dag har de fått konkurranse av liberale og grønne partiene, som generelt er enda mer positivt innstilt til globalisering.

Nasjonalisme har som regel funnet fotfeste blant partier som er plassert på hver sin side av venstre-høyre-aksen. Dette finnes det mange eksempler på: i Tyskland er ytre-høyre-partiet «Alternativet für Deutschland (AfD)» mest kritiske til globalismen, etterfulgt av det mest radikale venstrepartiet «Die Linke». I Frankrike har de to ytterpartiene (på hver sin side av spekteret) funnet sammen i deres motstand mot inneværende liberale president Emmanuel Macron og felles EU-skepsis. I Norge kan motstand mot internasjonalt samarbeid finnes i både FrP og Rødt – og, mer unikt, i det økonomiske sentrumspartiet Senterpartiet. Der forskjellene i økonomisk politikk har hatt en tendens til å bli mindre, har de ulike politiske partiene markert seg med vidt forskjellige syn på sosialpolitikk.

AfD, «Politikk for eget folk». Foto: Opposition 24

I Norge har Arbeiderpartiet og Høyre begge jobbet for internasjonalt samarbeid og de sto sammen om å melde Norge inn i EF/EU under folkeavstemningene. Økonomisk har forskjellene mellom de to blitt forsvinnende liten. Det er fortsatt ulike syn på en detaljerte skattespørsmål, men i det store og hele er begge partiene tilhengere av en stor velferdsstat med en fri markedsøkonomi. Hvorfor skal da økonomi definere den politiske aksen?

Blant de mest radikale forslagene som står nedskrevet i norske partiers programmer er SV, Rødt og Sp sine forslag om utmeldelse av EØS. Dette synet støttes også av deler av FrP, blant annet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde som ønsker å reforhandle avtalen. En slik utmeldelse vil påvirke de viktigste delene av norsk politikk – næringsliv, klima, arbeidsinnvandring m.m. De fire overnevnte partiene er skeptiske til forskjellige deler av EU/EØS, Rødt og SV er skeptiske til den europeiske frihandelen, FrP misliker det de i prinsipprogrammet sitt kaller en utvikling i «overnasjonal retning», og Sp er skeptisk til stort sett alle deler av unionen.

En ny venstre/høyre-akse

Konsekvensene av en utmelding av EØS vil trolig være betydelig større for Norge enn hvis Rødt fikk innføre sin radikale økonomiske politikk eller FrP fikk fritt leie til å kutte skatter og avgifter. Det er nyttig å se på hvordan en venstre-høyre-akse basert på synet på EU/EØS ville sett ut. Trolig ville rekkefølgen blitt følgende fra minst til mest positiv:

Sp – Rødt – SV – FrP – KrF – MdG – Ap – V – H

Synet på globalisme er mer enn bare et standpunkt til europeisk samarbeid, det gjelder områder som arbeidsinnvandring, styrking av FN, frihandelsavtaler, språk- og diplomatiutveksling osv. Skillelinjene i disse spørsmålene blir ikke fanget opp av en økonomisk venstre-høyre-akse. Det bør derfor vurderes å tidvis plassere partier langs en globalisme-akse i tillegg. Det vil kunne forklare hvorfor store deler av velgerne til ytre-venstre-partiet til franske Jean-Luc Mélenchon stemte på ytre-høyre kandidaten Marine le Pen fremfor sentrumsorienterte Emmanuel Macron.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *