Over hele verden protesteres det mot systematisk rasisme. Men hva kan gjøres?
Masseprotestene i USA har satt fokus på noe de fleste av oss ikke liker å snakke om, nemlig den rasismen som pågår i mange land. Den rasismen vi gjerne ikke liker å konfronteres med og som vi føler at ikke angår oss selv. Vi liker nemlig ikke å anerkjenne at rasisme eksisterer. Kanskje liker vi å skubbe problemene våre under teppet fordi vi tror på de sosialdemokratiske prinsippene om meritokrati. Vi liker å tro på ideen om at alle stiller likt og at alle har like muligheter. Likevel har idealet beviselig ikke rot i virkeligheten. Spørsmålet er om sinnet som ble vekket ved George Floyds død er nok til å få også oss til å endre måten vi tenker omkring rasisme og til å sette fokus på rasismen som fortsatt preger Europa.
Protestene sprer seg til Europa
De siste ukene har protestene pågått i USA og Tyskland og andre land har kommet på banen for å melde sin avsky og å vise sin støtte til Floyd. Enten det er å fordømme det amerikanske politiets bruk av vold eller å påpeke de systemer som er dypt urettferdige, har flere land tatt til ordet for at rasisme er en uting.
Likevel er det kanskje lettere å kritisere land som USA hvor rasismen utgjør et større samfunnsproblem. Det er kanskje enklere å si at det er ugreit at afroamerikanere har seks ganger så stor sannsynlighet for å ende i fengsel som hvite. Det er lettere å nikke og si seg enig i at det er hårreisende at afroamerikanere har 250 prosent høyere sjanse for å bli drept av politiet enn hvite.
Det er derimot ikke like lett å snakke om de tusenvis av høyreekstreme tyskere som stadig protesterer mot innvandring og som har utført terrorangrep mot minoriteter. Det er ikke enkelt å snakke om hverdagsrasismen i et land som Frankrike som skryter av å være bygget på frihet, likhet og brorskap. At UD påpeker at en må være påpasselig ved reise til Polen hvis en er muslim, svart eller rom, fordi en risikerer å bli utsatt for angrep. Eller i Italia hvor kystvakten lot være å hjelpe en båt med syriske flyktninger, hvor 268 mennesker døde, rundt 60 av dem barn.
Et europeisk problem
I helgen trosset mange smittevernreglene for å stå opp mot rasisme. I min hjemby Stavanger møtte flere tusen opp. Gatene var dessuten fulle i Paris, London og Oslo. Talere ved disse protestene har snakket om rasismen som har påvirket dem, og det er tydelig at rasisme mot minoriteter også er et europeisk problem.
Til tross for at jeg selv som hvit ikke opplever rasisme på grunn av hudfargen, er det enkelt å legge merke til diskriminering. Sist sommer måtte jeg trøste en venn som ble slått ned i Norge fordi hun brukte hodeskjerf. Jeg får ofte høre fra tyskere i gaten at “en må lære tysk i Tyskland” og at “slike n***re hører ikke hjemme her”. Afrikanske venner snakker om hvor ofte de blir mistenkeliggjort hvis de bærer mer enn 200 kr i kontanter i Frankrike, ettersom butikkansatte anklager dem for å ha stjålet pengene. Enkelte franskmenn snakker om at en må passe seg for “arabere og mørkhudede” når en går hjem om natten, fordi de “oppfører seg som dyr”. Sist gang jeg jobbet i det lokale bakeriet i Stavanger, fortalte en hvit mann meg om hvordan han sterkt mislikte at det bodde “mørke” i underetasjen. Eksemplene er mange.
Kan Europa handle?
Til tross for at vi snakker lettere om det som er sårt ubehagelig for oss flest, er det mer som kreves for å ende rasismen også i Europa. Siden ingen er født med rasistiske ideer, har fokuset den siste tiden vært å gjøre noe med folks holdninger. Likevel bør noe av det viktigste være å ta politisk ansvar ovenfor strukturell rasisme. Fordi ingen land ser ut til å være fri fra rasisme, heller ikke i EU, kan også løsningen være bygget på europeisk samarbeid.
Selv om ikke rasistiske holdninger og strukturer kan endres over natten, kan politikk for bedre integrering av minoriteter, solidaritet med flyktninger og mindre diskriminering på grunnlag av etnisitet i jobb og utdanning bidra. Det trengs politisk handling for å hindre at rasismen blomstrer. Å sette fokus på det er i den forstand et første steg mot det som kan bli et mer likeverdig og etnisk mangfoldig kontinent.
