Lockdown i Brugge

0 kommentarer
 
 

Hvordan finne noe å glede seg over når hele samfunnet stenges ned.

I denne serien forteller nordmenn i Europa om hvordan koronaviruset påvirker landet de bor i. Foto: Pixabay

(iEuropa i Brugge) Litt før midnatt torsdag den tolvte mars satt jeg ved skrivepulten på rommet mitt og forberedte en presentasjon jeg skulle ha morgenen etter, da jeg fikk en melding på Whatsapp:

Jens are you coming to the cave?? Apparently they’re gonna close it soon so might be the last chance.

Jeg kikket på den halvferdige presentasjonen min i et par sekunder før jeg skrev tilbake:

Yes, I just gotta finish something, I’ll be there in 30!

Jeg kastet meg rundt og fikk ned de viktigste punktene på powerpointen min før jeg slengte på en jakke og vandret bestemt de 6-700 metrene fra residensen min til “the Cave”, eller t’ Poatersgat som den egentlig heter, stampuben til studentene på College of Europe. Et steinkast fra den verdensberømte markedsplassen i Brugge. Jeg var ikke den eneste som ville få i meg noen halvlitere midt i dommedagsstemningen. Den vanligvis romslige baren var helt stappfull og den enslige bartenderen jobbet på spreng for å stille tørsten til en hel haug med studenter.

 

Samfunnet stenger

Jeg var ikke helt i toppform da jeg møtte opp klokka 9 morgenen etter for å holde presentasjonen min, men avgjørelsen jeg tok viste seg å være fornuftig. Ved midnatt samme dag stengte samtlige barer i hele Belgia på ubestemt tid. I dagene som fulgte stengte også treningssentrene, svømmehallene, frisørene og hver eneste butikk i Brugge med unntak av dagligvarebutikkene, apotekene og den indiske hjørnebutikken ved siden av residensen vår.

Dagen etter fikk vi en lang mail fra rektor Jörg Monar. Skolen stenges ikke, men alle studenter som ønsker det kan reise hjem. Biblioteket stenges ned, og bøker kan kun hentes etter avtale med bibliotekarene. Kantinen forblir åpen, men all mat må hentes som take-away til residensene. Alle fag, kurs og veiledningstimer skal gjennomføres på nett. Det var ganske sjokkerende greier, og rundt en tredjedel av studentene dro – noen av dem visstnok spontant midt på natten. I min egen residens, som var den minste fra før, er vi bare 16 studenter igjen.

 

Livet i lockdown

Folketomt i Brugge. Foto: Pixabay

De første dagene med restriksjoner opplevdes egentlig som ganske normale. De færreste tok påbudene om sosial distansering altfor seriøst. Festene på the Cave ble flyttet til residensene og de fleste fortsatte å besøke venner i andre residenser. Selv om hele byen var stengt, var det fortsatt turister i gatene.

Det endret seg den 17. mars, da regjeringen innførte total lockdown. Reglementet for skolen forble det samme, men nå har vi ikke lenger lov til å forlate residensen uten å ha et ærend. Politiet patruljerer og vi må ha med oss et dokument fra skolen for å gå til kantinen.

Situasjonen føles temmelig absurd for alle som er oppvokst i demokratiske land, men samtidig må jo hverdagen fortsette. Noen fag har utsatt tidsfrister, men masteroppgaven må fortsatt skrives. Og aktiv deltakelse gir fortsatt ekstra karakterpoeng, selv om man skriver “sorry can I make an interjection please” i kommentarfeltet på WebEx i stedet for å rekke opp hånden.

 

Snudde motgang til noe positivt

I den Nordisk-Baltiske foreningen har vi i tråd med mangeårige tradisjoner brukt månedsvis på å planlegge en perfekt nasjonal uke som etter planen skulle foregå fra mandag til torsdag denne uken. På grunn av koronaviruset måtte vi avlyse hvert eneste arrangement vi hadde planlagt. Inkludert ABBA-kveld på skolebaren, hallingdans i kantinen, sauna-kveld og nordisk lunsj med laks, kjøttboller og dansk eplekake. Hva vi skal gjøre med de 15 kiloene med tyttebærsyltetøy vi allerede har skaffet gjenstår å se.

Likevel lyktes vi med å snu motgang til noe positivt gjennom å flytte hele uken til internett. I stedet for arrangementene vi hadde planlagt har vi organisert online quiz, instragramkonkurranser og virtuell ABBA-kveld med dansekonkurranse mellom residensene. Det viser seg at med litt kreativitet og pågangsmot er det fortsatt mulig å få til ganske mye kult.

Også i residensen min har korona skapt en følelse av solidaritet og samhold som vi ikke hadde før. Vi trener sammen i hagen hver dag, spiser måltidene våre sammen og jobber med skole i fellesrommet. Når man er 16 personer under samme tak og ikke har tilgang på sosialt utløp på noen andre måter, lærer man jo hverandre fort å kjenne.

Det skal bli spennende å se hvor lenge vi forblir under lockdown. Jeg tror de fleste begynner å kjenne på brakkesyke, men samtidig er jeg er overbevist om at jeg kommer til å se tilbake på denne merkelige perioden med et par gode minner også.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *