Vanligvis så handlekraftige Tyskland har vært for sen til å respondere på pandemien.
Onsdag morgen sto jeg opp til beskjeden som kom til å endre resten av uken. Over morgenkaffen og med Politisk kvarter på NRK i bakgrunnen leste jeg gjennom panikkmeldingene fra mine amerikanske medstudenter ved Universitetet i Bremen. De ble tvunget tilbake til USA, umiddelbart. Slurken med kaffe satte seg fast i halsen da jeg samtidig måtte svelge nyheten om at korona faktisk var i ferd med å ramme også min egen hverdag.
Jeg hadde fram til da fulgt med spredningen av koronaviruset i Italia og Kina og opplevd det som noe svært kjipt, men heldigvis langt borte. Selv om det etter hvert var tilfeller i Sør-Tyskland, føltes det ikke som nærme nok til at jeg bekymret meg nevneverdig. Før jeg fikk beskjeden onsdag morgen om at amerikanerne dro, hadde jeg hatt en forholdsvis normal hverdag. Helgen før hadde jeg tilbragt i Hamburg der heller ingenting var stengt. Nattklubbene i Reeperbahn var som vanlig full av unge tyskere som tett i tett og med overbevisning sang til den tyske drikkevisen “saufen, morgens, mittags, abends”.
Tyskland handlet for sent
Som forholdsvis ny i Tyskland hadde jeg lært å beundre deres effektive systemer og politiske handlingskraft. Et land med Europas nest største befolkning og største økonomi er helt avhengig av gjennomtenkte systemer for å forhindre kaos. Egenskapene deres for organisering har lenge vært en del av tysk stereotypi, men denne ordenssansen og effektiviteten har ikke vist seg nevneverdig under koronakrisen.
Det var ikke før fredag at de ulike delstatene kom til enighet om å stenge institusjoner og skoler. Restriksjoner på antall deltakere ved arrangementer kom også fortløpende. I helgen stengte Tyskland grensene sine til Østerrike, Sveits og Frankrike.
At Tyskland nå kan ende opp som Italia overrasker meg ikke. Det er muligens prisen å betale for sen politisk handlekraft. Ingenting skulle tilsi at en koronaepidemi også herjet i Tyskland da jeg på lørdag var på Hamburg flyplass med alle mine saker og minner fordelt i to kofferter. For på fredag fikk jeg beskjed om at min skole også stenger på ubestemt tid. Om jeg får dra tilbake til eksamensperioden i mai er usikkert.
Skremmende fremtid i møte
Bekymringene over korona-smitte i det tyske parlamentet, Forbundsdagen, kommer samtidig som bekymringene øker angående fremtiden til Europas største økonomi. Den liberale politikeren Christian Lindner oppsummerte det hele ganske godt på fredag, da han uttalte at Tyskland nå står overfor et veivalg. «Enten nøler vi. Da kan ikke den videre spredningen av viruset stoppes”, sa han. ”Eller så handler vi, og driver det offentlige livet tilbake på en kontrollert og drastisk måte”.
Det kan se ut som om Tyskland har valgt sistnevnte. Tiltakene som ble iverksatt fredag for å redde tysk økonomi, ble forhandlet frem raskere enn ved finanskrisen i 2008.
Koronasjokket
Jeg tror at det er mange som meg som fikk et koronasjokk forrige uke. Per i dag, 18. mars, vil jeg påstå at vi alle har vår egen koronahistorie, om hvordan alt ble annerledes. Den dagen og det tidspunktet der vi innså at vi ikke kunne distansere oss fra smitten lengre. Da vi innså at pandemien er reell og at om den ikke kom til å ramme deg, ville den i det minste komme til å ramme hverdagen din.
Problemet er at denne dagen kan ha kommet for sent for tyske politikere. Det gjør koronahistorien min enda vanskeligere å svelge, og det finnes muligheter for en bitter ettersmak.
