Norge sitter på sidelinjen mens andre tegner opp Europas fremtid.
Den Europeiske Union står overfor store endringer. Hvilke områder kan best utføres gjennom samarbeid? Hvordan skal de europeiske institusjonene se ut? Hva skal til for å oppnå en mer demokratisk union? Disse spørsmålene peker ut veien videre for det europeiske kontinentet.
Norge nyter godt av og er samtidig helt avhengig av det europeiske fellesskapet. Allikevel har vi valgt en tribuneplass når kampene tas innad i EU. Norske politiske erfaringer er unike og gode, og de bør bli hørt når den europeiske fremtiden skal formes. Det ligger bare én blokk i veien: Manglende norsk vilje.
Hva skal EU få bestemme?
Europeisk fellesskap har over lang tid blitt sett på som nødvendig for å sikre fred. Fra Victor Hugo til Winston Churchill har det vært drømmer om et tett europeisk samarbeid og et kontinent hvor alle kriger var utradert. I den forstand kan EU sees på som et enestående suksessprosjekt. Ingen EU-medlemmer har gått til krig mot hverandre, og alt tilsier at denne freden er vedvarende.
Samtidig har det ofte vært fokusert på at medlemslandene må beholde sin suverenitet. Det gjeldende prinsippet i EU er at unionen tar ansvar for områder som oppnår bedre resultater på et overnasjonalt nivå. Mye av debatten om EU-integrasjon i dag handler om hvorvidt politiske områder hører hjemme hos EU eller hos medlemslandene. USA har blitt en mer usikker partner, Russland under Putin har annektert deler av et europeisk naboland og autoritære Kina har sett kraftig vekst. Den franske presidenten Emmanuel Macron med flere ønsker derfor en felles europeisk hær. Macron mener at forsvarspolitikk bør bli et EU-område siden han tror EU er bedre egnet til å ta det ansvaret.
Slike debatter, om hva det helst bør samarbeides om og hva som bør overlates til medlemslandene, former europeisk fremtid. Norge er tett integrert i EU, men uten fullt medlemskap må vi finne oss i en tribuneplass når diskusjonene tas. Det er et demokratisk problem.
Norsk demokrati som modell
Hvordan den relativt nye politiske unionen kan bli mer demokratisk er en annen viktig EU-debatt. Da samarbeidet ble utvidet til en stor politisk overnasjonal organisasjon ble det satt fokus på at innbyggerne måtte få større direkte deltakelse over politikk på EU-nivå. Det har resultert i økt makt til Europaparlamentet, men fortsatt er det bare den ikke folkevalgte Europakommisjonen som har makt til å foreslå nye lover.
Det er mulig å se for seg at kommisjonen (den utøvende makt i EU) kan bli erstattet av en majoritetskoalisjon fra Europaparlamentet, noe som vil skape et parlamentarisk system slik som i Norge. En annen mulighet er å ha separate valg av den utøvende og lovgivende makten, slik de har i USA. Debatter og ideer om en restrukturering av EU er både viktige og nødvendige.
Norge har en lang demokratisk tradisjon med parlamentarisk regime, etter det fredelige byttet i 1884. I en EU-debatt fortjener det norske synspunktet å bli lyttet til, men vi har valgt å sidestille oss. Som ett av veldig få land har Norge inndelt parlamentet vårt etter region og ikke parti. En slik løsning ivaretar lokale interesser på tvers av partilinjene. Dette er et annet synspunkt som EU kunne dratt nytte av hvis Norge aktivt hadde vært en deltaker i EU-debatter.
Norge og Europas framtid
Da Maastricht-traktaten ble gjort gjeldende fra 1993, var den Europeiske Union offisielt dannet. Veien dit var lang og integreringen hadde gått både frem og tilbake. Veien videre handler i stor grad om å effektivisere og tilpasse det tidligere fellesskapet til en handlekraftig politisk og økonomisk union.
Hvordan EU organiseres har stor innvirkning på Norge. og samtidig kan EU med fordel lytte til norske erfaringer. Det eneste som hindrer oss i å påvirke Europas og dermed vår egen fremtid er oss selv. Det er udemokratisk, uambisiøst og ansvarsfraskrivende.
