Protestene i Frankrike har vart i over 50 dager, og nå dropper president Macron ett av de sentrale tiltakene. Med en slik politisk kultur gjenstår det å se om Frankrike har blitt umulig å reformere.
I Frankrike startet 2020 på samme vis som 2019 – med voldsomme protester mot landets myndigheter. De gule vestene er delvis blitt satt til side, men til gjengjeld fortsetter den lengste nasjonale transportstreiken i nyere fransk historie.
Bakgrunnen er president Emmanuel Macrons pensjonsreform. Macron ønsker å rendyrke Frankrikes pensjonssystem som i dag består av 42 forskjellige modeller. Den sjenerøse franske velferdsmodellen går med underskudd, Frankrikes gjeld er på nivå med brutto nasjonalprodukt (BNP) og arbeidsledigheten er kronisk høy. Pensjonsreformen har møtt kraftig motstand, og ved juletider var Frankrike totalt lammet. Dette skapte komplikasjoner for inn- og utreise i forbindelse med juleferien for mange, inkludert undertegnede. Macron uttalte nylig at ett av de tre hovedforslagene i reformen – å øke pensjonsalderen fra 62 til 64 år – har blitt fjernet i håp om å stilne protestene. Slik tilbaketrekning er blitt vanlig kost for franske politikere.
Late franskmenn?
Jeg husker godt røyken som sto opp fra Champs-Élysées i Paris sentrum for litt over ett år siden. Demonstranter i gule vester hadde okkupert Triumfbuen hvor de satte fyr på parkerte biler. De voldsomme demonstrasjonene overrasket meg tatt i betraktning politikken den kritiserte. President Macron hadde den gang bestemt seg for å øke drivstoffprisene med noen øre per liter, og protestene virket overdrevet.
På samme vis overrasket den enorme transportstreiken meg da den ble iverksatt senhøsten 2019. En rendyrking av pensjonssystemet, samt en moderat økning av pensjonsalderen for fremtidige generasjoner virket som et naturlig svar på langvarig fransk velferdsstagnasjon. Norge er også kjent for sin sjenerøse velferd, men den norske pensjonsalderen er høyere enn den franske og systemet mindre omfattende.
Elitesamfunn
Intuitivt begynte jeg å vurdere om franske stereotyper hadde noe for seg – at franskmenn var ineffektive, late og klagete – men en slik analyse er overfladisk og mangelfull.
Frankrike har, sett med norske øyne, en svært elitistisk samfunnsmodell. Knapt uten unntak har alle nyere franske presidenter studert ved det samme universitetet, Sciences Po. «Gutteklubben grei» får en ny betydning når hele den politiske eliten går gjennom det samme utdanningsløpet. Etter utdanningen går de fleste med ambisjoner om politisk karriere via lederhøyskolen École nationale d’administration (ENA). De beste studentene som fullfører ENA, blir automatisk tilbudt topproller i fransk politikk.
En slik elite-kultur skaper en rollefordeling som det er vanskelig å komme ut av. Når populistiske politikere som Jean-Luc Mélenchon og Marine Le Pen snakker om «oss versus dem» ligger det faktisk et poeng der. «Dem» er de som bestemmer og «oss» er alle som bare må godta det. Når veien til makten blir lang, tyr befolkningen heller til andre midler for å bli hørt. Dette er den strukturelle basisen for de gule vestene og transportstreiken. Ingen liker å bli fortalt at de må jobbe lenger eller at bilturene deres blir dyrere. Gjennom streikene har «mannen i gata» fått politisk gjennomslag.
Macrons dilemma
Her ligger Macrons dilemma: Når han nå trekker tilbake deler av pensjonsreformen, beviser han igjen at streik er et virkemiddel som fungerer i Frankrike. Det vil trolig verken føre til færre eller mindre voldsomme protester. Macron må velge mellom umiddelbar streik eller å fremstå som veik. Det siste alternativet kan fort bli en bjørnetjeneste for Frankrike.
Fra et eksternt synspunkt virker reformene til Macron både fornuftige og nødvendige. Dermed kan man håpe at han står ut stormen og presser gjennom politikken sin. Enda viktigere blir det dog å reformere Frankrikes politiske kultur. Hvis ikke vil det bare bli flere streiker og protester i årene fremover og desto vanskeligere å gjennomføre nødvendig politikk.
