På innsiden av Det tyske forsvarsakademiet.
Det er allerede blitt kjølig i luften og bladene på trærne er blitt gylne i det jeg møter klassen min utenfor Det tyske forsvarsakademiet i Hamburg. På utsiden ser det ikke særlig ut som et militært område. Dersom jeg hadde passert det helt uvitende om hva som lå bak murinngangen, hadde jeg trodd det var en hvilken som helst inngang. Likevel, idet vi møter en soldat ikledd grønn militæruniform og noe som ligner på norske M/77 militærsko, begynner det å synke inn at det er her de utdanner soldater som kan ende opp i tyske oppdrag i Afghanistan. I raske bevegelser tar soldaten oss inn på et område som strekker seg lenger enn jeg trodde. Solide murhus står systematisk på rekke, og jeg blir forklart at hver av dem har sin egen funksjon. Utenom det sier soldaten ikke stort før han tar oss direkte til forelesningssalen hvor tyske forskere ved akademiet venter på oss.
Det er syv representanter som sitter ved et debattpanel som ønsker oss velkommen. Av dem er fem menn og to kvinner, fire av mennene har på seg uniform. En eldre mann i slutten av 50-årene iført blå dress, er den som snakker mest. Han har sittet i forsvarskomiteen ved det tyske parlamentet og er svært bekymret for Europas fremtidige sikkerhetspolitikk. Han nevner den økende usikkerheten omkring USAs rolle i NATO, og hvordan Europa i større grad bør ta ansvar for et eget felles forsvar. Han nevner økende trusler innen cybersikkerhet og terrorisme, som han mener krever sterkere europeisk samarbeid. Han synes det er på tide at den Europeiske Union også tar ansvar for militære operasjoner, og han utelukker ikke en europeisk hær som et alternativ.
Interessant nok blir en europeisk hær diskutert videre som et middel til fredsbygging. Panelet tar frem at en hær er viktig for å vise europeisk styrke. Den skal ikke hovedsakelig fremmes kun av militære intensjoner, men også politiske. En av de kvinnelige forskerne påpeker at det er noe mer overbevisende med en politisk beslutning som kan støttes opp av en eventuell europeisk hær. Det er dessuten unødvendig og dyrt å opprettholde alle de ulike nasjonale forsvarssystemene påpeker hun. Panelet er alle enige i det.
Etter en halvtimes debatt er hovedinntrykket at de alle er enige om at det trengs et sterkere europeisk samarbeid innen sikkerhetspolitikk, men det er ingen klar enighet i hvordan det skal gjøres. Noen tar frem at NATO kan være et godt utgangspunkt, og påpeker at de fleste medlemslandene tross alt er NATO-allierte og har et tett militært samarbeid. Likevel hevder andre at det ikke er nok. At dersom vi skal ta europeisk sikkerhet på alvor, trenger vi større endringer i vår tilnærming til sikkerhet. Dermed trenger vi noe mer enn NATO, og vi trenger noe mer enn de frivillige europeiske operasjonene vi har i dag. Hvorfor? Fordi slik det er i dag tar beslutninger tid. Tid en ikke har i pressende situasjoner.
På vei ut fra forelesningssalen, stiv i bena etter å ha sittet i ro i to timer, tenker jeg på om EU i det hele tatt kan bli tatt seriøst som en internasjonal aktør dersom de ikke har et felles forsvarssystem. Idet soldaten viser meg og klassen veien ut, og vi forlater basen og går tilbake til hverdagen, kjenner jeg på følelsen av å ha tatt del av noe viktig. Hvordan vi bør tenke omkring geopolitikk og sikkerhet i fremtiden for Europa, men også hvilke visjoner vi bør ha for EU. For meg er det tydelig og idet jeg skal til å kjøpe meg en varm kopp kaffe tenker jeg på at en europeisk hær er et godt alternativ.
