Bjørnen er ikke skutt – Hvordan ekstreme meninger har blitt normalisert.
Da jeg nylig besøkte England svarte alle britene jeg møtte at de var ulidelig lei av brexit. Tre år etter folkeavstemningen er Storbritannia fortsatt en del av den Europeiske Union. I 2016 ble det spådd at brexit var starten på slutten for det transnasjonale samarbeidet. Resultatet ble motsatt; oppslutningen til EU har økt og brexit har stagnert, til stor misnøye blant dens tilhengere. Den europeiske nasjonalpopulismen gikk opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Eller gjorde den egentlig det? Som student i Frankrike føler jeg på en økt normalisering av holdningene som førte til populismens vekst noen år tilbake. Fremmedfiendtlighet, proteksjonisme og konspirasjonsteorier er blitt mer, ikke mindre, utbredt. Denne artikkelen skal forklare hvorfor ideen om populismens død ikke er mer enn en håpefull myte.
En bekjent jeg møtte i England fortalte at hun aldri har følt seg mindre velkommen i Storbritannia enn hun gjør i dag. Hun er født i Afghanistan, men har fransk statsborgerskap og har bodd størsteparten av livet sitt i Frankrike og Polen. Da hun flyttet til England for noen år siden var brexit fortsatt en idé som tilhørte periferien i det politiske landskapet. Hun kunne fortelle at England, og særlig London, aksepterte henne mer enn noe annet sted hun kunne huske å ha bodd, selv hennes nåværende hjemland Frankrike. Dette har endret seg etter brexit. Tidligere ikke-eksisterende, eller i alle fall skjult, fremmedfiendtlighet har fått lov til å utfolde seg i den dagligdagse debatten. Storbritannia har nå en statsminister i Boris Johnson som har sammenlignet kvinner i burka med postkasser. Brexit har ikke ført Storbritannia ut av EU, men det har ført tidligere uakseptable holdninger i den politiske debatten.
Dette er ikke på langt nær et sær-engelsk fenomen. I Frankrike vant sentrumskandidaten Emmanuel Macron betydelig over høyrepopulisten Marine Le Pen i 2017. Misnøyen i den franske befolkningen mot elitisme i regjeringen er svært stor, noe som har ført til at Macron har tapt oppslutning siden valget. Meningsmålinger viser at Le Pens “Nasjonal Samling” ville blitt Frankrikes største parti om det var valg i dag. Le Pen ville trolig fortsatt tapt i andre valgrunde, men hennes populistiske retorikk appellerer likevel til mange velgere. Det som er interessant er at alle de franske partiene har adoptert en streng innvandringslinje. Et lignende fenomen kan observeres i Danmark. Politikk som tidligere tilhørte ytterfløyene har blitt adoptert av de tradisjonelle partiene. Dette viser en forandring i europeisk politikk. Stagnerende oppslutning for ytre høyre, men økt normalisering av tidligere uakseptable holdninger er også tilfellet i Tyskland: nasjonalistene i “Alternativet für Deutschland” (AfD) er langt unna regjeringskontorene i Berlin, men samtidig har ekstreme politikere som Björn Höcke fått en sentral plass i den politiske debatten. AfD har lavere oppslutning i dag enn mange spådde de skulle ha for noen år tilbake, og politikere som Höcke ville tidligere aldri fått tre inn i partiets kontorer.
Høyrepopulismen tok Europa med storm for noen år tilbake, men de to-tre siste årene har bevegelsen sakket akterut. Til tross for avtagende oppslutning rundt populistiske bevegelser de siste årene har tidligere uakseptable meninger posisjonert seg sentralt i den politiske debatten. Det bør ikke bli sett på som seier for mer sentrumsorienterte politikere at “United Kingdom Independence Party” (UKIP) har mistet omtrent all oppslutning når «the Conservatives» har tatt over mye av UKIPs tidligere partiprogram. Høyreekstreme holdninger kan ikke sies å ha stagnert i Tyskland bare fordi AfD har omtrent samme oppslutning nå som for noen år tilbake, når partiet samtidig har blitt betydelig mer fremmedfiendtlig. Etter at den europeiske nasjonalpopulismen slo ut i full blomst noen år tilbake ble bevegelsen kuttet av, men den rakk å sette dype røtter i den politiske debatten på kontinentet. Populismen gikk aldri ned som en skinnfell, den gikk simpelthen i dvale.
