De siste årene har debatter rundt klima blåst opp, og plutselig er spørsmålet om miljø noe som fort dras inn i enhver sammenheng. Et av de mest merkbare aspektene i henhold til «fuzzet» rundt dette temaet, er de globale klimastreikene. Nederland er intet unntak, og flere store protester har det siste året blitt arrangert, der det ofte er studenter som deltar.
Blant annet reiste min skole, United World College, fra Maastricht til Haag for å delta i protesten som var organisert der i februar. Som elev på en internasjonal skole, bor jeg sammen med mange fra land hvor klimaendringene fører til umiddelbar fare og mange er tvunget på flukt. Det var derfor et stort engasjement blant elevene fra skolen min, inkludert meg selv. Men det å delta i denne protesten fikk meg til å tenke: Fungerer det egentlig?
Det første som slo meg da vi ankom, var organiseringen av arrangementet; regjeringen gav de fleste skolene fri til å delta, slik at det ikke ble trøbbel med fravær, og politiet ledet oss på en rute gjennom byen så vi ikke hindret trafikken for mye. I et forsøk på å ikke argumentere mot voldsfrie og organiserte protester, synes jeg likevel det er noe rart med det å gå i protest mot de som har gitt klarsignal for organiseringen av protesten i utgangspunktet. Hele ideen om at oss «vanlige folk» tar makten blir litt paradoksal, dersom vi kun har denne makten når autoritetene gir rom for det. Folkepolitikk, som kan sees som en anti-etablissementstrend, livnærer ideen om heroisme: Oss vanlige folk må samles for å kjempe mot det urettferdige systemet. Likevel er denne tanken så utbredt og vag at på et tidspunkt tror jeg vi alle glemmer hvorfor og hva. Dette merket jeg også i Haag, for etter runden var gått og rimene var sunget, samlet vi oss alle i en stor park for noe som ikke lignet annet enn en dårlig festival – og plutselig var alvoret borte og hele hensikten med å dra til Haag i utgangspunktet glemt. Fredag 20. september, deltok jeg i en ny klimaprotest her i Maastricht. Til min skuffelse satt jeg ikke igjen med mer enn følelsen av déjà vu. Med samme prosedyre som i Haag lærte jeg ikke noe nytt, ei heller fikk jeg et nytt perspektiv på klimakrisen eller mulige løsninger.
Etter disse protestene har funnet sted hører man mye om det i mediebildet i kanskje en ukes tid, før det blir stille. Det samme gjelder min skole. Like etter den første protesten i Haag, skrev skoleavisen vår om det – men etter en stund var lidenskapen vi tidligere viste for problemet lagt på hyllen. Hva skjedde etterpå? Gjennomførte regjeringen de drastiske endringene vi kjempet for å oppnå? Jeg vet ikke, for vi snakker ikke om hva som skjer på den andre enden av det hele. Så hva er problemet?
Slik jeg ser det, kan det virke som at hele klimabevegelsen mangler en tydelig hensikt. Nøyaktig hva vi prøver å oppnå er vanskelig for meg å sette fingeren på. «Det handler om bevisstgjøring!», sier noen. Joda, men sannheten er at samfunnene hvor de største protestene finner sted (for eksempel Amsterdam) er utdannede, opplyste samfunn. Det er absolutt ikke mangel på muligheter for å lese om hvorfor klimaendringene er et problem. Dersom dette altså er hensikten har vi feilet fordi vi simpelthen bare opplyser de som allerede vet. «Vi legger press på politikerne!» sier andre. Igjen joda, men det ser ikke ut til å være et effektivt middel for å nå dette målet heller, med tanke på at det til sist er de store bedriftene som sitter på kapitalen, og dersom de ikke presser politikerne, hjelper det ikke så mye at vi gjør det. Dessuten er det tragisk dersom vi glemmer at disse store bedriftene, gjerne sett som skurken i eventyret om klimadebatten, er produktet av et forbrukersamfunn vi selv livnærer. Hvis vi drar denne tanken litt lengre, ender vi til slutt opp med realiseringen om at vi på et vis går i protest mot oss selv. Og kanskje det er ok.
Muligens er direkte handling noe vi kan verdsette uavhengig av resultat. I den velkjente kvinnemarsjen i USA ble få spesifikke krav stilt, ingen konkrete utfall ble sett og ingen ble holdt ansvarlig. Det ble ropt at Trump må gå, men hvem eller hva kunne erstattet ham? Parallellt har klimaprotestene jeg så langt har deltatt på stort sett bare repetert «krav» eller ideer som allerede er anerkjent, uten å tilby innovative løsninger eller muligheter. Dersom man ikke stiller ordentlige krav eller et alternativ, hvordan kan man forvente å få det man vil? Til tross for at kvinnemarsjen muligens feilet i å utrette praktisk endring, kan vi likevel ikke se vekk i fra at den hadde en hensikt: Marsjen samlet en hel nasjon, om ikke flere, og det styrket et håp om endring – og det er kanskje en seier i seg selv. Dersom vi ser det på denne måten er det kanskje helt unødvendig å kritisere klimastreikene på grunnlag av utfallet det har, men at jeg tror likevel det er legitimt.
Muligens vil vi etterhvert se store effekter av klimabevegelsen, og jeg ønsker å se på saken med optimisme, i god tro om at vi kan samles som et globalt samfunn og ta stegene som trengs for å hindre selvdestruksjon. Noen ganger er det likevel smart å stoppe opp og spørre seg selv: Hva er egentlig den beste måten å oppnå det jeg ønsker?
Forsidebilde: «It’s our future» fra Berlin 2019 av Ithmus
