Mange tyskere er veldig fascinert av Norge. Og det er ikke nødvendigvis den flotte naturen som er hovedårsaken til dette.
I min tyske hjemby Freiburg, var et av byens kunstmuseum i flere måneder dekorert med et stort banner hvor det sto «FASZINATION NORWEGEN». Museet hadde en utstilling med dette navnet, og de fleste klarer nok å gjette hvilket land utstillingen handlet om. Som enhver nordmann i utlendighet ble jeg en anelse kry og smigret over en slik kjærlighetserklæring til hjemlandet. Følgelig så jeg meg nødt til å fiske frem euroene som en studentbillett kostet.
Utstillingen i seg selv var flott. Både storslåtte landskapsmalerier og følelsesladede Munch-tegninger var stilt til beskuelse, og mens jeg beveget meg fra bilde til bilde vandret tankene. Det slo meg at det egentlig var ganske pussig at man i en sør-tysk by, nærmere Barcelona enn Kristiansand, hadde valgt akkurat denne attraksjonen, utelukkende viet til «fascinasjonen Norge». Hva var det som gjorde tyskerne så fascinerte? Jeg tenkte på klisjeen om tyske turister som fyller hurtigruta til bristepunktet, og alle de gangene jeg har blitt møtt med «Ah, Lofoten!» etter å ha røpet min herkomst til medstudenter. Den vakre naturen var definitivt noe av det som trollbandt tyskerne, fastslo jeg, og lot øynene hvile på et mektig landskapsmaleri av J.C. Dahl. Men var det naturen alene som gjorde tyskerne så fascinerte?
På samme måte som vi nordmenn har våre forestillinger om Tyskland, har også tyskerne et karikert bilde av Norge. I dette bildet måtte forklaringen på «fascinasjonen Norge» åpenbart ligge. Kort sagt, hvorfor appellerte inntrykket av Norge så sterkt til tyskere? Et slikt inntrykk hentes jo gjerne fra kulturen, og da jeg tross alt trasket rundt i et kunstmuseum, skjerpet jeg sansene ekstra, i håp om å finne svar på spørsmålet mitt.
Samlingen av landskapsmalerier besto av både mer og mindre kjente kunstnere, de aller fleste av dem norske, fra det 19. og tidlige 20. århundret. På sedvanlig vis kunne man i små tekstbokser lese et knippe fakta om skaperen bak verket man sto overfor og etterhvert som jeg leste disse, innså jeg et faktum som neppe kunne være tilfeldig. Samtlige av de norske kunstnerne hadde studert, bodd eller jobbet i Tyskland.
Med andre ord var alle disse fanebærerne for den nasjonalromantiske naturidyllen profesjonelt og intellektuelt godt plantet i det tyske åndslivet. Dette er kjent for mange, men hvor mange har reflektert over hvor kraftig den tyske innflytelsen faktisk har vært på alle grener av norsk kulturhistorie? Da Edvard Grieg viste frem sitt talent for kjendisonkelen Ole Bull, ble han sendt rett til Leipzig for å studere. Henrik Ibsen bodde til sammen 18 år i Tyskland, der han også fikk sitt første internasjonale gjennombrudd. Og på utstillingen kunne jeg lese om hvordan Edvard Munch var en ivrig del av et yrende kunstnermiljø i Berlin. Tre norske giganter, alle med nære Tyskland-forbindelser.
Kunne det tenkes at idealet om Norge, hva enn det innebar, virket så besnærende på tyskere, fordi det var i Tyskland det ble skapt? Jeg hadde valgt å besøke museet fordi jeg syns det var kult at tyskerne «digget» oss, men da jeg forlot det, innså jeg at det nok ikke er så enkelt, og at Norge, som alle andre land, alltid har vært en del av en større kontekst.
