Emosjonell EU-debatt i Storbritannia

I dag er det Europavalg i England og det koker i Exeter. På vei til et ærend i går morges snublet jeg over en gjeng middelaldrende aktivister som delte ut flygeblader for å minne folk på å stemme.

Stemmegivningen går over tre dager og Storbritannia og Nederland stemmer først. «Ikke glem å stemme!» smilte en eldre mann i blå flisjakke og gul t-skjorte idet han rakk meg et flygeblad. Han fortalte at sønnen hans var bosatt i Frankrike og insisterte høflig på at jeg måtte motivere i alle fall tre personer til å komme seg til stemmelokalet. Jeg tok utfordringen og sørget for å minne noen venninner senere på dagen om hvor viktig Europavalget egentlig er – it’s really important guys.

Jeg har lenge syntes at britenes arkaiske tradisjoner og den eksentriske debattkulturen deres har en slags sjarm. Samtidig er det en ting jeg virkelig ser opp til britene for. Det politiske engasjementet deres og evnen til å organisere offentlige møter, debatter, marsjer og demonstrasjoner lokalt. EU-mannen jeg møtte på gaten kunne informere om at Exeters representant til parlamentet i Westminster, remaineren Ben Bradshaw, skulle holde en appell senere på dagen og at det på kvelden var planlagt en såkalt husting (en britisk type paneldebatt, visstnok).

Jeg dro tilbake til byen på ettermiddagen for å se etter denne Ben Bradshaw. På grunn av eksamener og bacheloroppgaveskriving, har nyhetskonsumet mitt de siste ukene vært ukarakteristisk labert. Derfor var jeg ivrig etter å få vitne litt av dramatikken live in action. Ifølge meningsmålingene skal The Brexit Party, Leave-profeten Nigel Farages nyeste skapning, lede med over 30 % oppslutning.

Noe skuffet måtte jeg innse at verken Bradshaw eller valgstrategien hans for å stoppe Farage var å finne noe sted. Jeg er rett og slett fortsatt usikker på om han i det hele tatt var i Exeter denne ettermiddagen. Siden jeg tross alt allerede var i byen og hadde noen timer å slå i hjel før debatten, bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg nesten aldri gjør ellers: gå til kveldssang i katedralen.

Blant britenes mange tradisjoner hører fenomenet evensong til. Evensong er en kort anglikansk seremoni med innslag av sunget bønn. Katedralen i Exeter skal ha arrangert evensongs i over 1000 år, og korets røde drakter med hvite overkjoler mot en bakgrunn av katedralmørkt treverk er vel verdt besøket i seg selv. Selve prekenen kunne nok allikevel trengt en dose spirituell innsikt. Da diakonen til slutt leste opp dagens bønner tok den ellers dørgende kjedelige seremonien plutselig en veldig dagsaktuell vending. Vi ba for at landets politikere skulle finne en løsning på brexit, at de skulle finne ydmykhet og at de skulle ha konstruktive diskusjoner, ikke minst under den kommende paneldebatten. Amen.

Det hadde allerede vært en lang dag da jeg satte meg ned på andre rad i en annen del av katedralen. Panelet talte seks deltagere: Change UK, Brexit Party, Labour, The Conservatives, The Liberal Democrats og UKIP. Kandidaten fra det grønne partiet nektet å dele en plattform med «en rasist», som hun skrev, uten å presisere hvem av debattantene det var hun tenkte på.

Debatten startet forholdsvis bra. Kanskje fordi ordstyreren med sitt gudegitte mandat inspirerte respekt og godvilje fra debattantene. Manerene begynte imidlertid å vakle mot midten, idet en middelaldrende kvinne på tredje rad begynte å bidra: «Shame! Shame on you!» ropte hun til en av kandidatene. Noen lo, andre himlet med øynene, alle tenkte nok «Here we go».

Selv sluttet jeg å humre da en eldre mann begynte å gå løs (verbalt) på den konservative kandidaten. Mannen ga seg ikke, han skalv i stemmen og virket fullstendig rasende. Det var åpenbart flere i salen som delte følelsene hans for det kom spontane støttende rop fra lenger bak i salen. Ironisk var siste spørsmål til debattantene: Hva kan man gjøre for å dempe den giftige retorikken som har grepet landets offentlige debatt?

Atmosfæren var fortsatt presset idet debatten sluttet og jeg så mange tilskuere utveksle fiendtlige kommentarer umiddelbart etter. Utenfor katedralen sto en gutt jeg har sett flere ganger oppe på universitetet, et aktivt medlem i høyreekstremistgruppen The For Britain Movement. Sammen med en annen kollega veivet han med et flagg og anklaget den progressive Labour-debattanten, Andrew Adonis, for rasistiske holdninger. En tredje kollega løp rundt med et mobilkamera i brysthøyde for å dokumentere de forbipasserendes sinte reaksjoner.

Det var mange som lot seg irritere etter den anspente debatten like før. Jeg sto og så på en stund og kjente en slags uro i det jeg så vanlige mennesker på mine foreldres alder i rasende diskusjon med fremmede, her midt på gaten i en ellers så stille og rolig småby som Exeter.