Europavalget nærmer seg med stormskritt. 23.-26. mai vil EU velge sine representanter i det som er ett av verdens største valg. Resultatet vil forme morgendagens Europa.
I den grad freden noensinne senker seg over Brussel, virker den å ha gjort det nå. Brexit-fadesens seneste utvikling har tillatt alle uten britisk pass å puste ut litt og få kaoset på avstand. Da presset var som størst, viste de europeiske statslederne at de var villige til å strekke seg langt for å unngå en hard brexit.
Dermed er vi tilbake i en hverdag hvor pulsen er litt lavere, og ordet krise forhåpentligvis dukker opp litt sjeldnere på avisenes forsider. Slik det ser ut nå vil britene, utrolig nok, delta i Europavalget i mai.
Både Europaparlamentet og europavalget er dessverre lite kjent for nordmenn. Det er ingen hemmelighet at debatten om EU og EØS i Norge er preget av følelser. I interesse av å bedrive mild folkeopplysning, forsøker derfor gjerne norske aktører i Brussel å prate om Europaparlamentet så ofte de klarer.
For Europaparlamentet er svært viktig å kjenne om man skal forstå det moderne EU.
23.-26. mai vil borgere i alle EUs medlemsland gå til urnene for å stemme fram deres foretrukne representanter til Europaparlamentet. Parlamentet er verdens nest største, og består av 751 parlamentarikere, som mellom seg representerer godt over 500 millioner europeere. Det gjør parlamentet til et viktig demokratisk symbol for et EU, som fortsatt mottar kritikk for nettopp mangel på demokratisk mandat. I tillegg er det blitt en viktig arena for innflytelse i EU systemet. For å benytte seg av det må man i tilsvarende grad være i stand til å forstå det.
Valget i mai vil høyst sannsynlig være avgjørende for hvem som blir den neste presidenten av Europakommisjonen, i tillegg til å bestemme retningen fremover for Europaparlamentet. Men til tross for dette, og påvirkningen det vil ha på Norge, har jeg som nordmann ikke så mye å bidra med når mine danske romkamerater diskuterer hvem de skal stemme på ved valget.
Som en del av det indre markedet og medlem i den europeiske «familien» har Norge en unik tilgang til Europaparlamentet, som andre ikke-medlemsland ikke har. Som eneste «outsider» har det norske Stortinget et eget kontor i Europaparlamentet, for å pleie forholdet og samarbeidet mellom de to institusjonene. Dualismen ved Norges forhold til Europaparlamentet illustreres godt av metaforen om en fot på utsiden og en på innsiden.
Norge eksisterer globalt sett i en europeisk kontekst langt mer enn vi gjør i en strengt nasjonal. Den multilaterale verdensordenen som EU er en forkjemper for er livsviktig for en liten nasjon som oss. Vi har alt å tape på en bilateral verdensorden hvor den sterkestes rett rår. Handelskrigen påbegynt av Trumps USA er et ferskt eksempel på dette, hvor Norge, ved å være inkludert i det europeiske samarbeidet slapp unna tollsatser på stål. Som liten nasjon var Norge styrket av å stå sammen med andre europeiske nasjoner i konflikten med USA.
Vår evne til å forme dette samarbeidet avhenger av Europaparlamentet. I Brussel blir Norge sett på som en gass-stormakt. Noen ser på oss som en outsider og andre som en klar insider. Å møte potensielle saksallierte, pleie relasjoner og utforske muligheter for samarbeid med europeiske parlamentarikere er derfor en viktig diplomatisk kanal for Norge.
Det er vanskelig å forklare hva Europaparlamentet er, ikke fordi det ikke er nok å si, men fordi det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Parlamentet har tidligere vært en arena som har blitt avfeid som uviktig av de etablerte og mektige europeiske partiene. Det har betydd at forsamlingen gjerne har tiltrukket seg ukjente politikere på tampen av karrieren. Slik er det ikke lenger. I tråd med at Europaparlamentets makt har økt, har velkjente politikere, og spesielt de som tilhører fløypartiene begynt å se på parlamentet som et unikt springbrett for å fremme sin egen karriere. Blant de mest kjente innenfor denne kategorien er navn som Marine Le Pen, Matteo Salvini og Nigel Farage.
Europaparlamentet har imidlertid vært mye mer enn en populist-inkubator. I tråd med unionens rådende politiske diskurs og ideologiske stemning har man sett parlamentarikerne ta en lederrolle blant annet i kampen mot klimaendringer og mot skatteunndragelser fra store, transnasjonale selskaper. Parlamentet har også vært scenen for historiske høringer og taler. Greta Thunberg og Mark Zuckerberg er blant dem som nylig har fått mye omtale for sine opptredener i parlamentet. Førstnevnte skjelte gråtkvalt ut EUs ledere som arrangerte tre krisemøter om Brexit, men ikke et eneste om klimakrisen. Hun ble møtt med stående applaus. Zuckerberg svarte på kritiske spørsmål om Facebooks rolle i Cambridge Analytica-skandalen og fikk en mer avmålt respons.
De som har jobbet lenge i parlamentet forteller gjerne om ambisjoner om å søke «europeiske løsninger» på Europas problemer. Det var særlig tydelig under finanskrisen og flyktningkrisen, hvor Europaparlamentet jobbet intensivt for en kollektiv byrdefordeling mellom EUs medlemsland. Helt nylig har parlamentet presset EUs medlemsland til å godta ambisiøse klimaforpliktelser slik at EU kan bli klimanøytralt innen 2050.
Den økte prestisjen og makten som nå innehas av verdens nest største demokratiske organ har fått mange til å øyne muligheter for egen vinning i det kommende valget. Franske Emmanuel Macrons parti La Republique en Marche! har store ambisjoner om å entre Europaparlamentet for alvor, nettopp fordi de ser mulighetene som finnes. Macrons interesse for Europaparlamentet sammenfaller med en periode hvor EU er mer populært i store deler av Europa enn det har vært på lenge. Macron ser på EU som et verktøy for å styrke franske verdier og ambisjoner, og Europaparlamentet er nøkkelen til dette.
Politico publiserte nylig en oversikt over det de mener er de 40 mest innflytelsesrike europaparlamentarikerne for perioden 2014-19. Listen ble en snakkis i Brussel ettersom første- og andreplass gikk til henholdsvis Matteo Salvini og Nigel Farage. Begge er blant Europas mest utskjelte menn, men er også så mektige og populære politikere at de i dag er å regne nærmest som verdensstjerner. Hvem som vil trone øverst på den neste listen om fem år er vanskelig å spå. Det som er helt sikkert er at politikken de fører vil ha dyptgripende konsekvenser for både EU og Norge.
