Tyskland i sus, dus og dis

Kan vi ikke alle bare si du til hverandre?

I rusen av at Tyskland arrangerte et vellykket VM i fotball i 2006, hvor mange tyskere for første gang heiste det tyske flagget, spurte den tyske avisen Bild sine lesere om kronen på verket, tredjeplassen i VM, nå kunne være å parkere den høflige De-formen en gang for alle. I Tyskland, i likhet med i store deler av Europa, er dis-formen en vanlig tiltaleform. Som en hovedregel skal alle man ikke kjenner, og som man møter i en formell situasjon tiltales med De – eller bli «diset«, som tyskerne selvfølgelig har et eget verb for. 

Hvis man skal gå over til second base, altså bli dus, skal den eldste i relasjonen, eller den med mer makt på jobben, foreslå dette. Man kan likevel avslå tilbudet og forbli dis. Tyskerne er ikke redde for litt klein stemning, så et nei skal etter sigende være innafor. Jeg har fått flere forslag om å være dus (snikskryt!). Det skal jo representere en viss nærhet, og er egentlig noe fint. Nå er vi venner, liksom. For min egen del fører det likevel til en liten identitetskrise i relasjonen, siden jeg da må gå over fra dis og etternavn til dus og fornavn, noe som kan være veldig forvirrende.

Er du ikke obs på den korrekte bruken av dis, kan du bli raskt avslørt for den du er: en plump og uformell nordmann. Du slipper ikke unna med «dum utlending»-unnskyldningen heller. Møter du den rette dis-fanatikeren, kan du få et meget tydelig kroppsspråk og en iskald kommentar («jeg tror ikke vi kjenner hverandre?») i retur. Nå som konfliktlinjene også er flyttet over til kommentarfeltene på nettet, er det allment kjent at det ikke bare er temaet, men også debattantene som står i sentrum. Avisen die Zeit siterer en vanlig samtale i sine kommentarfelt: 

 – Vi sier du til hverandre?

  – Ja, vi sier du til hverandre. Det er vanlig på internett.

Når den digitale revolusjonen nå som kjent har demokratisert offentligheten, er det da tidsriktig å dise i 2019? Tyskerne diskuterer støtt og stadig om den høflige formen står for fall, og om hvorvidt det eventuelt er positivt eller negativt. Språkforskere, akademia og presse spekulerer i om, og eventuelt hva, som kan ha endret seg i landet hvor barna diste sine foreldre («herr far») til langt inn på 1900-tallet. Gjennom de siste 50 årene har bruken av dis gått tilbake, melder avisen Der Spiegel. Med god hjelp av sekstiåttergenerasjonen har det individuelle erstattet hierarkiene, og grensen mellom den private og offentlige sfæren er blitt mer utydelig.

Tyskerne har heller ikke sluppet unna globaliseringen og organisasjonspsykologenes inntog i arbeidslivet. I takt med innføringen av såkalt «flat» struktur på mange arbeidsplasser taper disingen terreng. Mange bedrifter har innført dus over hele linja, på tvers av hierarkier. En kjekk bieffekt kan være at produktiviteten stiger når medarbeiderne blir sett på som «du». Men var det en symbiose med new public management de revolusjonære sekstiåtterne så for seg?  

Tiltaleform stikker dypt for tyskerne. På IKEA og H&M i Tyskland hvor de har en uttalt dus-policy, har både medarbeidere og kunder ytret sterk misnøye. Sverige, som i likhet med Norge er dis-fri, er en nemesis for den høflige tiltaleformens forkjempere. Der Spiegel skriver at duseriet på IKEA kun er del av en imagekampanje for å gi tyske kunder følelsen av å være en del av det svenske folkhemmet. En ansatt hos H&M gikk rettens vei for i framtiden å kunne bli tiltalt som «De» på arbeidsplassen. Vedkommende tapte, da retten ikke kunne finne tilstrekkelige bevis for at dusingen var et «brudd på menneskeverdet». 

Det skal også sies at det finnes mellomløsninger, som verken er fugl eller fisk, dis eller dus. Det såkalte «hamburgske dis» beholder De-formen, men etterfulgt av fornavn og ikke etternavn (De, Hanne). Det «münchenske dus» kombinerer dus med etternavn (du, fru Waagan). I helsevesenet er det også blitt noe vanligere å velge en mer nøytral tiltale: bruken av tredjeperson. Fastlegen spør altså om hvordan man eller vi har det.

Bruken av dis er et instrument for å markere avstand og nærhet, makt og respekt. I Norge er det stor oppslutning om den uformelle tonen i offentligheten, også i beste sendetid på NRK-debatten. Her er det full anledning til å jovialt omtale både programleder og mot-debattanter ved fornavn, som om man var på nachspiel sammen.

Tysk presse akket seg i fjor høst da det liberale partiets leder, Christian Lindner, i en debatt tiltalte miljøpartiets leder, Robert Habeck, som «du Robert». Pressen spekulerte i om dus-frivoliteten var et billig triks fra de liberales side for å fri til klimapartiet, som er over dobbelt så store som Lindners eget parti, og kan bli en yndet regjeringspartner i framtiden. Pressen ergret seg over at miljøpartiets leder bet på og «duste» tilbake. Ryktene skal ha det til at forbundskansler Angela Merkel i sin tid valgte høyre- og ikke venstresiden i politikken på grunn den gjengse tiltaleformen «kamerater» som ble brukt hos sosialdemokratene. Så blir det også selvfølgelig laget journalistikk av hvem som er dus og dis med hverandre. Avisen Bild lagde i fjor en artikkel om temaet hvor det fremkom at kun fem ministere får lov til å si du til Merkel. 

Det gjenstår å se hvordan det tyske språket utvikler seg. Man kan få inntrykk av at høfligheten er på vikende front og at dusingen ikke lenger lar seg stoppe. Men så lett er det nok ikke – jernviljen til de tyske språkpuristene står ikke tilbake for noe.