I forrige uke sto jeg ved inngangen til fengselet La Santé i Paris’ fjortende arrondissement. Helt uvitende om hva som skjulte seg bak den flere meter høye fasaden. Stedet passet i grunnen godt overens med forestillingene mine om fengsler som grå og dystre, slik de ofte er på TV.
På statsvitenskap-studiet mitt er internasjonal rett et viktig område, og vi har lært mye om hvordan vi skal legge frem saker og gå i retten for å få kriminelle dømt. Likevel ante jeg ingenting før denne dagen om hvordan livet faktisk er for de som dømmes, hvordan de lever livene sine, hva de driver med om dagene, og aller viktigst, hvordan rettighetene deres ivaretas på innsiden. Her er det store forskjeller på det franske og det norske systemet.
At jeg endte opp på La Santé som huser over 4000 innsatte, var ganske tilfeldig. Jeg hadde på forhånd blitt kontaktet av den norske kriminalomsorgen for å oversette en omvisning for en norsk delegasjon på skoletur, og jeg takket ja. Uten noen forhåndskunnskap om norsk kriminalomsorg fikk jeg et slags lynkurs gjennom å oversette deres spørsmål og kommentarer. I Norge har alle fengselsbetjenter minst en toårig utdanning. I Frankrike kreves bare seks måneder. Forholdene til de de innsatte er også overraskende dårlige. I små rom bygget for én person, hadde det blitt satt inn køyeseng for to. Det er ikke lovlig i Norge. Gangene med 60 til 80 innsatte ble også passet på av kun én betjent, mot 25 innsatte per betjent i Norge. I tillegg var de psykologiske tilbudene nærmest ikke-eksisterende, og selvskading og selvmord er utbredt. Det fikk de norske fengselsbetjent-studentene til å riste på hodet.
Ved et tilfelle gikk vi inn i en gang, og ble vist en luke vaktene kunne hive granater gjennom, dersom det skulle bli nødvendig. Jeg var nok ikke den eneste som sperret opp øynene. Det som gjorde sterkest inntrykk var imidlertid rommene for isolasjon. De var hvite med køyeseng og toalettområde som eneste fasiliteter. Et lite vindu øverst på veggen lot lys sige inn i rommet. Rommet fikk meg likevel til å føle meg rastløs, og jeg følte meg raskt alene. I motsetning til i Norge, kan franske innsatte bli værende på slike rom i over 30 dager, og før var det vanlig med 45. Det må føles som en evighet, og de norske studentene påpekte at slikt ikke er vanlig i Norge da det kan være traumatiserende. Jeg tror dem.
Da dagen omsider var omme og vi spaserte fritt ut av fengselet, innså jeg hvor langt vi har kommet i Norge innen kriminalomsorg. I Norge er solid og verdig behandling av den innsatte det som står i fokus. I Frankrike prater ikke betjentene med de innsatte engang. De innsatte er for det meste for seg selv inni trange celler. Jeg kjente at jeg var overrasket over hvor store forskjeller det er mellom Frankrike og Norge. Særlig på grunn av den brede enigheten i det franske samfunnslivet om viktigheten av menneskerettighetene.
