Unge tyskere har fått en felles fiende og den heter Alternative für Deutschland. Misnøyen overfor det kontroversielle politiske partiet strekker seg langt forbi saklige uoverensstemmelser. Bak det hele ligger en større fortelling om et samfunn i en selvransakelsesprosess og ungdommelig opprørsvilje.
Ved det tyske valget i 2017 ble AfD historiske som det første ytre høyre-partiet i parlamentet siden krigen, sågar med hele 12,6 prosent av den tyske velgermassen i ryggen. For resten av landet kunne det virke som en varslet katastrofe. Målinger hadde lenge antydet hvor det bar hen og politikere fra andre partier forsøkte forgjeves å understreke alvoret de så i det som var i ferd med å skje.
En av dem var Sigmar Gabriel fra sosialdemokratene. «For første gang siden andre verdenskrig får vi igjen ekte nazister i parlamentet» uttalte den daværende utenriksministeren i et intervju.
La meg gjenta: utenriksministeren med sitt embete, som er kjennetegnet av diplomatisk tilnærming og distanse fra innenrikspolitisk kjekling, omtalte påtroppende parlamentsmedlemmer som nazister. Om dette var en fullstendig skivebom eller en korrekt gjenkjennelse av en spade, er opp til hver enkelt å bedømme. Man forstår uansett hvor tilspisset stemningen var.
Ett og et halvt år senere er ikke situasjonen noe mer forsonende. For å holde makten vekk fra AfD i øst-tyske delstater, der det skal holdes delstatsvalg i 2019, har enkelte luftet idéen om et samarbeid mellom det konservative partiet CDU og venstrepartiet Die Linke. Forslaget ble møtt med sterk kritikk, men det er illustrerende at det i det hele tatt ble løftet frem. Man trenger bare å se for seg Høyre og Rødt i Norge som prøver å finne sammen, for å forstå hvor mildt sagt upopulære AfD er. Og ingen steder er de mer upopulære enn blant unge.
Som student ved et tysk universitet har jeg ofte hatt muligheten til å snakke med medstudenter om landets politiske sorte får. Blant samtlige finnes ingen tvil: AfD er en antagonist hevet over politiske skillelinjer. Andre partier kritiseres selvsagt også, men på et saklig grunnlag. Alternative für Deutschland fremstilles som en verkebyll, hvis simple nevnelse fremprovoserer grimaseskjæring. Dette er ikke kun overbevisningene til en tilfeldig raddis, men et inntrykk gitt til meg også fra moderat, sågar høyrelenende ungdom. De er rett og slett alle sammen enige i problembeskrivelsen. Selvsagt er ikke mitt tilgjengelige utvalg representativt for alle landets unge. Men det er likevel bemerkelsesverdig.
Jeg spurte en venninne hva som var greia. Personlig er jeg også svært kritisk til AfD, men jeg stusset over denne ryggmargsrefleks-lignende motstanden blant unge. Hvor hadde den sitt opphav? Venninnen min trakk frem hennes egne erfaringer som førstegangsvelger og et bilde begynte sakte å danne seg for meg.
Ingen steder i verden lærer elever mer om den andre verdenskrig enn i Tyskland. Fokuset legges i all hovedsak på nazismens fremvekst og ikke minst de uhyggelige konsekvensene som fulgte med. En øst-tysker som jeg bor med har fortalt meg at hvert eneste skoletrinn innebærer en eller annen form for undervisning knyttet til jødeforfølgelsen. Tyske myndigheter er fast bestemte: kommende generasjoner skal ikke gjenta forfedrenes grusomheter.
«For å forstå en mann, må du vite hva som skjedde i verden da han var tjue».
Sitatet er tilskrevet Napoléon Bonaparte og formulerer elegant den viktige dannelsesprosessen som et menneske (selv om franskmannen glemte å nevne det ene kjønnet) går gjennom i sine første voksne år. Det er vanskelig å ikke nikke samtykkende til keiserens bemerkning.
Ved Tysklands parlamentsvalg i 2017 var førstegangsvelgerne et sted mellom 18 og 21 år gamle. Venninnen min kunne fortelle meg om hvordan hun og hennes venner begynte å sette seg inn i valgmulighetene og raskt oppdaget hvilken knallhard strid som var i full gang. Se for deg å ha blitt fortalt gjennom hele livet at en type holdninger aldri må få lov til å vokse frem i samfunnet, kun for å erfare at akkurat dette var i ferd med å skje. Da utenriksminister Gabriel trakk nazist-kortet i mediene, blåste han samtidig i en hundefløyte for en hel generasjon som klødde etter å sette sitt preg på verden. Ikke snakk om at fortidens spøkelser skulle slippes inn på deres vakt. Resultatet ble den ufravikelige motstanden unge tyskere utviser overfor AfD i dag.
Vil fremtidens historikere se tilbake på dagens politiske realiteter som skjellsettende for den unge generasjonen, slik studentdemonstrasjonene var for 68erne og verdenskrigene for sine unge lovende? Kun tiden sitter på svaret. Dagens unge tyskere er i hvert fall fast bestemt på å omtales i positive ordelag av fremtidige penner.
PS! Det finnes selvfølgelig også unge som støtter AfD. Dessverre har «Junge Alternative», partiets ungdomsgren, for tiden sitt å stri med. Nedleggelse av delstatslag, medlemsflukt og ikke minst etterforskning fra regionale sikkerhetstjenester preger hverdagen for ungdomspartiet. Problemene har i all hovedsak sitt opphav i anklager om ekstremistiske tendenser.
