EU står ovenfor et viktig valg til våren, et valg som kan avgjøre Europas fremtid og ha langsiktige konsekvenser for både medlemslandene og Norges utvikling. Men valget kan allerede være avgjort før en eneste stemme er sanket inn. Hvem er Manfred Weber, og hvorfor er han allerede nå et navn alle bør lære seg?
Jeg har fått en del blikk de forrige gangene jeg har jogget gatelangs i Brussel. Ikke ondsinnede blikk, heller forundrede. Av den typen forundring som kan få en liten gutt til å peke på meg, og spørre moren sin om hvorfor den mannen har på så lite klær. Det virker nemlig som komplett galskap for belgierne at noen skal løpe rundt i bare shorts i januar. Men for en Nordmann som nylig har forlatt et vinterkaldt Norge er 7 grader og en sol som varmer, nok til å få meg til å ofre stillongs og tights for løpeshortsen.
I byttet fra bymarka i Trondheim til parkene i byråkratjungelen Brussel som løpesti, er ikke klimaet den eneste forskjellen. I tillegg til et nytt språk, mye ny mat, kultur, mennesker og utvalg i øl skal jeg bo her under et stort og spennende valg denne våren. Jeg mener ikke å ta noe bort fra det norske kommunevalget, som jeg er veldig glad i, men Europavalget vinner nok kåringen som 2019 viktigste valg.
På veien fra den spartansk utredede hybelen min i forstaden Ixelles, og til parken, løper jeg forbi kontorene til Europaparlamentet. Det Europeiske parlamentet er ikke videre kjent for den gjengse Nordmann, det er ikke ofte i nyhetene og havner gjerne i skyggen bak mer berømte statsledere. Allikevel er det en institusjon som har vokst i anseelse og betydning de senere årene, og i tillegg er den et viktig demokratisk verktøy i et EU som har blitt beskyldt for mangel på nettopp demokrati. 23. mai i år begynner valget til Europaparlamentet, men valgets seierherre kan allerede være avgjort.
I det europeiske parlamentsvalget stemmer EU-borgerne i alle medlemslandene på sine nasjonale lister, som deretter går sammen med ideologisk likesinnede søsterpartier fra andre europeiske land og danner partigrupper i parlamentet. For eksempel er Erna Solbergs Høyre medlem av The European Peoples Party (EPP), i likhet med tyske Angela Merkels CDU, irske Leo Varadkars Fine Gael og merkelig nok ungarske Viktor Orbans Fidesz.
Det europeiske parlamentsvalget vil avgjøre hvilke 705 menn og kvinner som skal sitte i Europaparlamentet i perioden 2019-2024. Selv om vi ikke har stemmerett bør vi nordmenn også absolutt følge valgkampen oppmerksomt. EU har aldri før vært en viktigere partner for Norge enn nå. En mektig, internasjonal aktør, som i stor grad deler våre verdier, er en avgjørende alliert i et internasjonalt samfunn hvor de sterkes rett råder, og Norges interesser ikke lenger i like stor grad sammenfaller med amerikanernes.
På løpeturen til parken løper jeg forbi store, majestetiske bygg hvis primære funksjon nesten virker å være å få meg til å føle meg liten. Det fungerer godt tenker jeg idet jeg passerer moderne palass i glass og betong, som huser noen av EUs fremste politikere. Blant dem sitter tyske Manfred Weber og gleder seg til valget i mai.
Manfred Weber er en interessant mann av flere årsaker. Politikeren fra Bayern i Tyskland er en sosialt konservativ katolikk, en tilhenger av dypere europeisk integrering og en uttalt støttespiller for en hard linje i Brexit-forhandlingene. Weber har hatt en astronomisk karriere siden han ble Bayerns yngste parlamentariker i en alder av 29 år. Nå, i en alder av 46 ser han ut til å være favoritten til stillingen som en av Europas viktigste menn.
I tillegg til sammensetningen av europaparlamentet vil valget også ha konsekvenser for hvem som blir den neste presidenten av Europakommisjonen. Kommisjonen er EUs svar på en regjering, og lederen av denne er derfor en viktig skikkelse. EUs mektigste politiker vil mange si. Det var daværende kommisjonspresident José Manuel Barroso som mottok fredsprisen på vegne av EU i 2012 og den nåværende presidenten, Jean-Claude Juncker, har bl.a. figurert mye i media under Brexit-forhandlingene.
Presidenten har tidligere blitt håndplukket av EUs statsledere for at kandidaten skal passe dem, men ved forrige valg etablerte EUs parlamentarikere en presedens. I EUs traktater står det at statslederne skal nominere en kandidat til presidentskapet i EU-kommisjonen med hensyn til resultatet av valget til EU-parlamentet. Spørsmål er hvordan man skal tolke en vag formulering som dette. Bør presidenten komme fra det største partiet? Partiet som økte oppslutningen sin mest? Holder det å være over en viss prosent? Det var ikke godt å si. Derfor ble den såkalte spitzenkandidat-prosedyren introdusert i 2014. Hvert av partigruppene i Europaparlamentet nominerte en toppkandidat (spitzenkandidat på tysk) og Europaparlamentet truet med å legge ned veto på alle kandidater som ikke hadde blitt nominert som sitt partis kandidat. I praksis kan systemet nesten minne litt om parlamentarisme. Ved valget fikk partigruppen for sentrum-høyre-partiene, EPP, høyest oppslutning og deres spitzenkandidat, Jean Claude Juncker fra Luxembourg, ble utnevnt som kommisjonspresident.
Grunnen til at Manfred Weber ligger godt an til å ta over Junckers jobb er at han før jul ble utpekt som EPPs spitzenkandidat for årets valg. Han var den foretrukne kandidaten til Angela Merkel og vant enkelt nominasjonen mot den tidligere finske statsministeren Alexander Stubb som var hans eneste motkandidat.
Meningsmålinger tyder på at EPP forblir det største partiet i parlamentet også etter årets valg. Det betyr at Weber er sikret jobben som kommisjonspresident fra 2019-2024 så lenge prosedyren fra 2014 blir gjentatt. Det bør imidlertid nevnes at sterke krefter med Emmanuel Macron i spissen har raslet med sablene mot hele spitzenkandidatsystemet som de kritiserer for å favorisere de største partigruppene. Det er med andre ord en viss spenning knyttet til kampen om kommisjonspresidentskapet selv med EPP som valgvinner.
Uansett hvem som vinner vil det ha stor betydning for Norge. Norges samarbeid med EU er tett, og Weber kan derfor bli en mann med sterk innflytelse over vår hverdag. Hvordan Europa vil utvikle seg videre post-Brexit vil bli sterkt påvirket av den konservative politikeren, og Norges rolle i denne utviklingen med. Hans syn på bærekraftighet, handel, innovasjon, miljøsamarbeid og Europas geopolitikk vil alle påvirke Norges samarbeid med EU og dermed Norges framtid.
Jeg løper hjem igjen etter noen runder i parken, 23. mai vil jeg forhåpentligvis ikke få like mange blikk over å løpe i shorts. Da vil også Manfred Weber være klar.
