Ett semester som praktikant ved ambassaden i Aten er over og jeg er tilbake i fedrelandet. Én ting jeg tar med meg videre er at Hellas og Norge faktisk har en del til felles.
Nordmenn og grekere er stolte folk med en rik historie og kulturer formet av et slags underdogstempel etter århundrer under støvelen til fremmede makter. Fokuset på fortiden kommer til uttrykk i kulturelle særpreg ved de to landene som ikke er en selvfølge i andre land. I Norge snakker vi om firehundreårsnatten og har Europas kanskje mest uttrykt nasjonalistiske grunnlovsdag. I Hellas lærer de gammelgresk fra starten av barneskolen og stiller opp med flere titalls tusen deltakere i demonstrasjoner for å forhindre en løsning på den fastlåste navnekonflikten med nabolandet Makedonia. Det kan virke absurd at noe så banalt som et navn har vært så viktig for Hellas at de i 29 år har ofret nærmest ubegrensede mengder politisk og diplomatisk kapital i alle mulige slags forum på å protestere mot det.
For å forstå politikken som har vært ført må man forstå at det finnes et par momenter ved den greske folkesjelen som vi rett og slett ikke har noe tilsvarende eksempel på her oppe i nord. Det finnes fortsatt dem som bærer nag over at svenskene tok fra oss Jemtland og Herjedalen, men det er langt mellom dem som aktivt propagerer for gjenerobring. I Hellas finnes det mange, og til dels innflytelsesrike aktører som gjerne skulle sett den greske staten utvidet til fordums prakt.
Det faktum at den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia siden Balkankrigen har eksistert som en selvstendig stat er tungt å svelge for mange grekerne, særlig i de tre regionene nord i Hellas som også går under navnet Makedonia. Det antikke Makedonia, ledet av Aleksander den Store, som spredte gresk språk og kultur fra Middelhavet til India er en sentral del av det greske nasjonaleposet og det oppfattes som dypt provoserende at et slavisk folk gjør krav på navnet Makedonia og språket makedonsk. Antikviseringspolitikken som ble ført av den forrige makedonske regjeringen med provokasjoner som Alexander The Great Airport i Skopje og en 14 meter høy statue av Aleksander på hovedplazaen i Skopje sentrum bedret mildt sagt heller ikke forholdet mellom de to landene.
Etter valg av løsningsorienterte regjeringer på begge sider av grensen kom partene til en enighet i juni i fjor. Makedonia skal endre grunnloven sin for å erstatte alle referanser til navnet Makedonia med det nye navnet Nord-Makedonia. Til gjengjeld skal Hellas oppheve sine veto mot makedonsk medlemskap i NATO og EU.
Avtalen ble møtt med raseri på begge sider av grensen. Makedonerne mener at grekerne forsøker å ta fra dem deres nasjonale identitet og grekerne raser over at makedonerne skal få fortsette å bruke navnet Makedonia, med eller uten en geografisk presisering. Til tross for en fiasko av en folkeavstemning i Makedonia som endte med drøyt 37% valgdeltakelse og en svært høylytt nasjonalistisk opposisjon i parlamentet lyktes det i forrige uke den makedonske regjeringen å få ratifisert avtalen.
Det eneste som gjenstår nå er ratifisering i det greske parlamentet. Det har imidlertid vist seg lettere sagt enn gjort. Siden 2015 har Hellas vært styrt av en pussig regjeringskonstruksjon utgått av partiene SYRIZA og ANEL, populister fra henholdsvis ytre venstre og ytre høyre. I 2015 var regjeringsdannelsen noenlunde naturlig da partiene i det minste kunne enes om en felles EU-skepsis. I dag, med en mindre akutt økonomisk krise, har partienes grunnleggende forskjeller kommet mer i fokus. Makedonia er kanskje den aller mest grunnleggende av dem. Tsipras selv og hans tidligere utenriksminister Nikos Kotzias regnes som arkitektene bak avtalen som ble inngått mens lederen for ANEL, Panos Kammenos, som var forsvarsminister inntil han leverte sin resignasjon denne uken har vært blant dens aller krasseste kritikere.
Kammenos anklaget også tidligere i høst Kotzias for å være i lomma på George Soros. Kotzias, som er kjent som en notorisk ærekjær politiker ble så fornærmet at han gikk av som utenriksminister og trigget en politisk krise som kun ble løst etter at Tsipras selv tok over utenriksporteføljen i tillegg til sin statsministerpost.
Kammenos har også i månedsvis sagt at han ville trekke sitt parti ut av regjeringskoalisjonen om navneavtalen skulle ankomme det greske parlamentet for ratifikasjon. Denne uken holdt han løftet sitt og gikk ut av regjeringen for å forsøke å samle tilstrekkelig støtte til å stemme ned ratifiseringen av avtalen. Det er mildt sagt høy dramafaktor i gresk politikk om dagen med andre ord.
Til tross for dramatikken i Kammenos avgang og regjeringskoalisjonens kollaps er det mye som tyder på at Tsipras overlever som statsminister. Hvis han gjør det er det også gode utsikter for at han lykkes med ratifisering av navneavtalen. En endelig løsning etter 29 år med usikkerhet vil gi en ny giv til prosessen for å inkludere Balkan-landene i det europeiske fellesskapet. Det er kanskje en indikator på at den bakstreverske nasjonalismen som rir Europa for øyeblikket ikke trenger å avgjøre alle politiske utfall. I det minste så lenge det fortsatt finnes modig og visjonært lederskap.
