Ah, eksamen – den kjekkeste delen av studietiden. Ingenting er som full sosial isolasjon, bare deg og notatene (som ikke er så gode som du trodde de var), kombinert med masse Red Bull og fast food.
Selv om det er mange likhetstrekk når det kommer til eksamen, er mye forskjellig fra land til land. Det har jeg fått oppleve etter å tatt eksamen i Spania og Nederland, samt opplevd eksamen i Storbritannia på ganske nært hold.
I Spania er eksamen alt. Mens du i de fleste land bare har eksamen i noen fag, så har spanjolene eksamen i absolutt alle fag. I Spania er skoleåret delt opp i mange små fag, så det fort 5-6 eksamener per semester. Ikke bare har de mange, men de er viktige. De teller ofte 70-80 prosent av endelig karakter, slik at all innsats og alle innlevering til nå egentlig ikke har telt noe særlig.
I den spanske versjonen av videregående lærer man også implisitt at karakterene man får i løpet av året ikke teller. Man trenger bare stå. Det er fordi karakterene man bruker for å søke på universitet kommer fra en gigantisk eksamen etter videregående kalt Selectivas.
Dette har skapt en utbredt kultur på spanske universiteter at man bare må gjøre det godt nok til å stå, karakteren er ikke så viktig. For å stå må man ha minimum 50 prosent rett, men det er en catch – det blir gitt minuspoeng for feil svar. Det vil si at dersom man har 70 prosent riktig, men 15 prosent galt, så står man bare såvidt.
I Nederland er eksamen nesten vanskeligere. Her må man ha 60 prosent for å stå, men noe lavere karakterer kan telle dersom man gjør det godt i resten av faget. Her teller også eksamen mye, helt opp til 100 prosent i enkelte fag.
I vindmøllelandet er de glad i gymsaleksamen. Mange hundre studenter, fra bachelor til master, blir trykket sammen i en stor gymsal for å ha eksamen samtidig. Instruksjoner til 7 forskjellige eksamener blir gitt i en salig blanding av engelsk og nederlandsk. Herlig!
Og snakker om språk, eksamensvaktene er som regel så gamle at de ikke snakker engelsk, så her er det tegnspråk som gjelder hvis du har spørsmål. I tillegg har man rare regler, som at ingen får gå de siste 30 minuttene av en eksamen, slik at det blir rush om å levere inn når det står en halvtime igjen på klokka for ikke å bli “fanget”.
I Storbritannia trengte jeg ikke ta eksamen. Eksamen er generelt bare obligatorisk i noen få fag, og i de fleste kunne du unngå eksamen dersom du gjorde det godt nok i løpet av året. I enkelte situasjoner kan du til og med stå i et fag med strykkarakter på eksamen! Jeg opplevde dette som ganske avslappet i forhold til Spania.
På mange måter føler jeg at eksamen i Europa er på en slags spektrum, fra viktig og strengt til veldig avslappet. I den strenge enden finner vi Spania og sør-Europa, på midten Norge og Nederland, og i den andre enden finner vi Storbritannia.
Er det et problem? Vel, når så ulike krav stilles til eksamen, så stilles også ulike krav til karakter. Derfor er det vanskelig for internasjonale mastere å stille krav til karakter ved inntak, fordi karakterer betyr så mye forskjellig fra land til land. Og dermed, til syvende og sist, så får kanskje spanjolene rett. Ståkarakter er ståkarakter, fordi karakterene ikke kan tolkes på noen god måte over landegrensene. Her burde EU trå til og lage et skikkelig oversettelsesystem.
Dessuten gjør det noe med kunnskapen til de forskjellige studentene. Studenter fra Spania har trolig mye mer memorisert kunnskap enn de britiske, mens de britiske nok er mye flinkere til å resonnere og reflektere.
Etter mange diskusjoner med professorer i Spania kommer man egentlig frem til det samme – en plass midt i mellom Spania og Storbritannia hadde vært beste. Kanskje det er Norge, rett og slett? Men det er vanskelig å si – for jeg har jo faktisk aldri studert i Norge.
