Politiske fanger, politivold og folkeavstemninger har blitt dagligdags i et av Spanias rikeste regioner, Catalonia. På gatene ser man de karakteristiske gule sløyfene og på balkongene svinger det katalanske flagget med stjernen som representer uavhengighet fra det gamle kongeriket.
Tilspisningen av konflikten har skjedd fort. I følge et studie utført av Centre d’Estudis d’Opinió, har støtten for frigjørelse fra Spania økt fra 19,4% i januar 2010, til 48% i april 2018. I tillegg stemte 90,2% av de 43% som deltok i folkeavstemning 1. oktober i fjor, for frigjørelse. En prosentandel som ifølge den katalanske ministeren, Jordi Turull, enkelt kunne ha økt til 55% dersom politiet ikke hadde beslaglagt så mange av stemmesedlene.
Så hva har forårsaket alt dette?
Til tross for at jeg bor i Barcelona og har fulgt konflikten tett gjennom de siste årene, forblir dette et vanskelig spørsmål å besvare. Det er et spørsmål som trolig har mange ulike svar. Likevel skal jeg forklare fire komponenter som til sammen oppsummerer hvorfor jeg tror så mange katalanere nå ønsker å frigjøre seg fra Spania.
Historien
Til tross for at Catalonia har eget språk, egen kultur og egen identitet, har regionen nesten alltid vært en del av et større rike; først som en del av det gamle kongeriket Aragon og senere som en del av Spania. Det har vært forsøk på å frigjøre seg, men da Spania vendte tilbake til demokratiet etter Franco sin død på 70-tallet, var det få som ønsket fullstendig løsrivelse. Det som virkelig sparket dette begjæret i gang var statutten for autonomi, som i utgangspunktet skulle gi Catalonia mer kontroll over blant annet regionens egen økonomi.
Statutten
Den nye «statutten for autonomi» (katalansk: Estatut d’Autonomia de Catalunya) ble i mai 2006 vedtatt med absolutt flertall i både under- og overhuset i det spanske parlamentariske systemet. Like fullt ble denne statutten satt under rettslig behandling og den ble mer eller mindre deaktivert av grunnlovsdomstolen i Spania, fire år etter at den hadde blitt godkjent gjennom det politiske apparatet. Dette skapte frustrasjon hos mange katalanere og markerte begynnelsen på de store demonstrasjonen vi har sett de siste årene. Finanskrisen og diverse korrupsjonsskandaler i spansk politikk gjorde ikke saken noe bedre.
Politivold
Til tross for at folkeavstemningen 1. oktober 2017 ikke var godkjent av det spanske parlamentet og grunnlovsdomstolen hadde erklært den ulovlig, skulle dette bli dagen hvor katalanerne skulle stemme om de var for eller i mot frigjørelse fra Spania. Dagen ble imidlertid veldig annerledes en forutsatt, da politistyrkene brukte makt for å beslaglegge urnene. Da menn, kvinner, eldre og yngre holdt hender rundt stemmelokalene for å beskytte det de mente var en demokratisk prosess begynte politiet å slå løs på dem. Det hele endte med 991 skadde personer, i følge Generalitat de Catalunya.
Politiske fanger
Til tross for politivolden 1. oktober, tror jeg dråpen som fikk begeret til å renne over var da de to initiativtagere for den katalanske uavhengigheten Jordi Sánchez og Jordi Cuixart ble fengslet 16. oktober 2017. For ikke å snakke om da syv katalanske toppolitikere ble fengslet like etterpå, og ytterligere syv måtte rømme i eksil, inkludert den tidligere katalanske presidenten Carles Puigdemont. Alle har blitt anklaget for oppmuntring til opprør og risikerer opp mot 30 års fengsel.
Konflikten er fortsatt uløst og vil sannsynligvis forbli slik i nærmeste fremtid.
Disse fire «nøkkel» punkter som nevnes i artikkel er bare toppen av isfjellet. Forstår at på et så liten plas er umulig å belyse 300 år av undertrykkelse som begrunner og forklarer hvorfor så mange katalaner ikke føler seg spanjoler og drømmer om en uavhengig og fri Catalunya.