I følge Education First (EF) sin English Profiency Index tilhører Frankrike bunnsjiktet i Europa når det kommer til engelskkunnskaper. Som fersk student i Frankrike med A1-nivå i fransk fikk jeg kjenne på utfordringene mangelen på et «Lingua Franca» fører med seg da jeg måtte operere armen på et fransk sykehus.
VM i tre-klatring: Finland: 1, Norge: 0
Bare to uker etter at jeg flyttet til Champagne-hovedstaten Reims i Frankrike for å studere ved Sciences Po klarte jeg på mesterlig vis å brekke armen. Jeg har alltid følt meg mer norsk når jeg er i utlandet. Selv om jeg er veldig internasjonalt orientert blir de norske trekkene mine tydeliggjort i møte med andre kulturer. Det var muligens dette norske i meg som fikk meg til å godta utfordringen fra en finne om å se hvem som klatret best i trær. En slags ur-nordisk utfordring. Det hele endte med et brak i det jeg ved hjelp av en grein heiste meg opp til tre meters høyde, før greien brakk og førte meg ned på jorda igjen, både bokstavelig og litterært talt.
Fransk (in)effektivitet
Tre ambulansesjåfører ankom med båre, men før jeg skulle løftes over måtte noen spørsmål om hendelsesforløpet bli stilt. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg kunne ikke ett ord fransk og ambulansesjåførene kunne verken engelsk eller norsk. Vi fant til slutt et «Lingua Franca» i tysk, et språk både jeg og den ene sjåføren behersket. En fransk studiekamerat ble likevel med i ambulansen, både som støtte til meg og som oversetter. Uten henne hadde nok prosessen som førte meg fra ambulansen til akuttavdelingen tatt betydelig lenger tid. Fransk byråkrati krever nemlig at de eksakt samme spørsmålene skal stilles av et utall forskjellige instanser før man kommer i mål. Mine tyske venner har alltid ledd av fransk ineffektivitet, men det er først nå jeg forstår hvorfor.
«Je ne parle pas français»
Det ble etter hvert klart at jeg måtte operere. Operasjonen skulle være tidlig dagen etter. Studiekameraten min dro hjem mens jeg ble ført til rommet hvor jeg skulle tilbringe de neste dagene. Før operasjonen forklarte en lege meg noe på fransk. Jeg forsto ingenting. «Je ne parle pas français» (jeg prater ikke fransk) sa jeg til legen. Hun smilte forståelsesfullt før hun gjentok alt på nytt, bare saktere denne gangen. Jeg forsto like lite, men nikket og takket da hun var ferdig. Den første helsearbeideren som snakket engelsk møtte jeg rett før jeg skulle opereres. Han spurte om jeg var innforstått med at jeg kom til å ha kraftige, post-operasjonelle smerter. Jeg innså at det var det legen hadde prøvd å forklare meg. Helsearbeideren som nå sto over meg var bare siste instans i rekken av folk som skulle stille de samme spørsmålene. For en gangs skyld var jeg veldig takknemlig for det franske byråkratiet.
«Lingua Franca for fremtiden: Fransk»
Takket være dyktige kirurger kunne jeg dra hjem et par dager tidligere enn antatt. Ettersom Norge er med i den europeiske sonen var jeg fullt forsikret og slapp dermed å betale. Alt i alt viste det franske systemet seg å være helt utmerket. Dyktige leger, sykepleiere og annet personell, maten på sykehuset var hjemmelaget og betydelig bedre enn hva man kan forvente fra et norsk sykehus og jeg følte meg generelt tatt godt vare på. Noen hindringer var det likevel, møtet med det franske byråkratiet pekte seg blant annet ut. Og så kompliserer jo allting seg en god del av det faktum at franskmenn i bunn og grunn bare prater fransk. Jeg får sette meg på skolebenken og starte å pugge gloser hvis jeg har et ønske om å fungere i det franske samfunnet de neste årene.
