Kalfborst, tresko og kanaler – welkom in Nederland!

Plutselig står man der igjen. I en ny by. Nytt land. Nytt språk. Ny kultur. Dette blir det fjerde landet jeg bor i, og likevel føles det litt som når jeg nettopp hadde flyttet ut hjemmefra.

Tidligere har jeg bodd tre år i Valencia i Spania, og ett år i den vesle bygda Treforest i Wales. Over disse årene har jeg studert psykologi, lært meg spansk, tatt en bachelorgrad og nå er jeg klar for en ny utfordring – Nederland.

Mens jeg står og ser utover Haag, Nederlands tredje største by, så er det som jeg får lufta slått ut av meg. Ikke bare fordi det er en nydelig by, men fordi jeg nesten ble truffet av en syklist.

For hvordan skal man egentlig oppføre som fotgjenger i Nederland? Syklistene kommer fra alle kanter, i høy og lav fart, bestemødre med kurv, pizzabudet fra Dominos, og en hel gjeng på scootere. Hjelp!

Men det er ikke bare syklister og fotgjengere man lurer på når man nettopp har ankommet tresko-landet. For eksempel, hvordan klarer Haag å være så grenseløst internasjonalt?

“Chinatown” er en offisiell bydel, og den er gigantisk. Og her er det ikke bare kinesere som holder til. Her er det iranske kjolebutikker, marokkanske bakere, koreanske supermarkeder greske gyrosplasser – til og med en britisk restaurant. Noe for enhver smak, og de uten smak, med andre ord.

Til tross for å være så utrolig internasjonalt, så skal noen ting være gode og nederlandske her. Man får f.eks. ikke brukt visa-kort i de fleste restauranter og butikker.

Går man inn i den typiske nederlandske dagligvarebutikken Albert Heijn ser kassadamen bare dumt på deg hvis du forsøker å sette noe annet enn et maestro-kort i kortleseren. Hva er så det? Jo, det er det relativt ukjente debit-kortet til Mastercard. Og har man ikke det, vel, da blir det verken dagligvarer eller nattmat på deg.

Det er heller ikke så lett å være internasjonal student her. Det er stor mangel av boliger, og jeg var en av de få heldige som fikk gjennom universitetet. Likevel bor jeg i byen ved siden av der universitetet ligger. Det tar bare 12 minutter på et veldig behagelig tog, som til og med har to etasjer, men prisen er småfine 100 euro i måneden.

Dette kommer av at nederlandske studenter ikke trenger å betale for kollektivtransport på ukedager, de får gratis årskort som del av studiestøtten (hører dere, Lånekassen?!). Internasjonale studenter får ikke det, men derfor finnes det heller ikke noe studentkort vi kan kjøpe. Vanlig rabattkort for lavere priser utenfor rushtiden (som hjelper litt, men ikke stort) får man heller ikke før man har nederlandsk bankkonto.

Også var det jo dette språket da, nederlandsk, gjort berømt for oss nordmenn gjennom den klassiske “Kalfborst”-sketsjen til Aleksander Schau. Når jeg var i Spania ville ingen snakke spansk med meg, selv om jeg snakket flytende, fordi jeg så for blond og bleik ut. I Nederland er problemet motsatt – kassadamene slutter ikke å snakke nederlandsk til meg. Jeg begynner å lure på om det er lettere å lære seg språket enn å tvinge dem til å snakke engelsk til meg.

Jeg kommer til Nederland med et ganske åpent sinn. I løpet av mine 23 år på denne kloden har jeg bare tilbrakt noe over 24 timer i dette landet tidligere. Jeg vet sånn halvveis hva forskjellen på Nederland og Holland er. Også er de vistnok kjent for vindmøller, kanaler og tulipaner?

Men hvordan er folket? Hvordan er livet her? Vi snakker om et land som snakker det språket som er nærmest norsk, utenom de skandinaviske språkene, og som heller ikke er lange båtturen unna oss. Ligner de på oss i væremåten og, selv om de ikke liker visakort?

Jeg håper å svare på nettopp dette over det neste året gjennom månedlige innlegg om min forvandling fra solbrun, Spania-boende nordmann, til nesten-hollender – heng med!