Cristina Cifuentes hadde vært del av Partido Popular, Spanias konservative parti, siden hun var 16 år. Hun jobbet seg gradvis opp til å bli regionspresident av Madrid i 2015. 25. april i år måtte hun gå av.
Det viste seg nemlig at masteren hun hevdet å ha tatt ved Universidad Rey Juan Carlos var en bløff. Hun hadde aldri vært på en eneste forelesning, og masteren hun hevdet å ha skrevet har ingen klart å finne.
Presset rundt henne var stort nok, men plutselig tok det av. Et videoopptak av henne som stjal rynkekrem fra et supermarkedet i 2011 begynte å spre seg på internett. Da ble det for mye, og hun måtte gå.
Spanjolene ler mer enn de er sinte. For de er godt vante til politikere som jukser. Hvilken politiker har ikke mye svin på skogen her?
Mens Norge er blant topp fem land i verden når det kommer til tillit fra befolkningen om at korrupsjon er lite utbredt, så er Spania på 42. plass, ifølge Transparency International.
Det kommer av en lang historie med mye korrupsjon utbredt i alle retninger. Det skal sies at man som blåøyd nordmann ikke ser så mye av det når man er ute å går. Men det er ingen tvil om at det foregår overalt, i det skjulte.
Selv om korrupte politikere er like vanlig som sol og palmer i Spania, så er folk likevel overrasket og skuffet over Cifuentes-saken. Måten universitet og hennes eget parti var villige til å dekke over for henne, for så å trolig spre videoen som felte henne, kalles et nytt lavmål i spansk politikk.
Bare et sted er korrupsjonen verre enn i Madrid, bemerker El Pais i sin leder om Cifuentes-saken. I Valencia.
Selv om Valencia er sommerparadiset hvor jeg bor, er det også korrupsjonens hovedstad i Spania. I det siste året har det vært særlig Gürtel-saken som har preget nyhetsbildet, hvor over 120 millioner offentlige euro skal ha forsvunnet gjennom hvitvasking og bestikkelser.
Særlig den tidligere ordføreren i Valencia, Rita Barberá var kjent for korrupsjon. I sine 16 år som ordfører ble mye offentlige penger borte, blant annet i Taula rettssaken. I 2015 ble hun og flere medarbeidere siktet for hvitvasking, men en plutselig utnevnelse til sentaro gjorde at saken måtte behandles på nytt av høyesterett. De tok ut tiltale i 2016, men noe rettssak ble det imidlertid aldri, da hun døde av et hjerteattakk noen måneder senere.
Når det kommer til korrupsjon, er det spanske rettsvesenet kjent for å gå langsomt, men aldri stanse. Så mange som 1378 offentlige ansatte var siktet for korrupsjon bare mellom 2015 og 2016, 70% ble dømt. Til og med kongefamilien var på tiltalebenken i 2015, når prinsesse Cristina var siktet for korrupsjon. Hennes ektemann ble dømt til fengsel.
Det er likevel en vanskelig prosess, preget av politikere som velger de på toppen av retts-hierarkiet etter ideologisk syn, og som gjør det de kan for å sette kjepper i hjulene på rettsprosessen.
Et godt eksempel er utrolig nok mannen som var regionspresident i Madrid før Cifuentes, Ignacio González. Han ble involvert i en korrupsjonsskandale i det spanske vannverket i 2016, som har et årlig budsjett på 1 milliard euro. Mens han har vært under etterforskning for korrupsjon, gjorde González anbefalinger om hvem som burde bli ansatt som ny antikorrupsjons-sjef i Spania. Hans anbefaling ble ansatt, og en melding tikket inn på mobilen hans like etterpå: “Håper trøbbelet snart er over for deg”. Saken er fortsatt under etterforskning.
Det er disse politikerne, som tjener seg søkkrike på offentlige midler, og som gjør hva som helst for ikke å bli dømt, som gjør at det spanske folk har så lav tiltro til sine folkevalgte når det gjelder korrupsjon.
Det skal likevel sies at korrupsjon finnes i Norge også, vi bare gjør det på vår egen måte. Vi er ikke så interesserte i store pengebeløp som er vanskelig å forklare til naboen som søker oss opp i skattelistene. Men vennetjenester er vi flinke på. Hvis vi innførte en regel om at ingen kunne være øverste leder i et offentlig departement, dersom de hadde tette personlige forbindelser med noen i valgkomiteen, ville vi plutselig fått politikermangel i Norge.
Likevel skal vi være glade at vi kan ha høyere tiltro til våre politikere, og at de sakene vi har stort sett gjelder inhabile ansettelser, og ikke mafiatilstander.
