Nå som mitt første år ved Sciences Po går mot slutten, er det på tide å være ærlig og sette ord på det som sannsynligvis plager oss norske aller mest i Frankrike.
Nei, det er faktisk ikke det omfattende byråkratiet; det handler om den ineffektive måten å jobbe på. Det kan se ut til at folk her generelt liker at ting tar uendelig med tid, og dette byr på utfordringer for oss som må forholde oss til franske mennesker i hverdagen.
Det første møtet med dette fenomenet skjer gjerne i matbutikken. For eksempel hvis du en lørdagsmorgen vil handle inn en typisk fransk frokost, og gjør deg klar for å betale i kassen for din baguette, pulverkaffe og Nutella. Du stiller deg pent opp i køen, fornøyd med lørdagen så langt, og så skjer det. Det tar nemlig ikke lang tid før du står og tramper med foten og himler med øynene, for de butikkansatte snakker lenge og vel med hver enkelt kunde. De spør gjerne om hvordan det går med hunden, katten, datteren, eller været og lar kundene få svare utfyllende og grundig. Når kunden foran deg endelig har fått snakket fra seg og betalt, gjerne med sjekk, så er det likevel ikke din tur. For da må du vente til kunden har fått organisert lommeboken sin og så pakket ned alle varene sine. Konseptet med å dele pakkearealet ved enden av kassen i to er ukjent, og franskmenn handler mye og sjelden i forhold til oss nordmenn. Du står der og bobler av irritasjon, som den eneste, og merker at du savner Norge.
Et annet møte med denne gleden over at ting tar tid i Frankrike er kanskje når du den samme dagen skal samarbeide med franske medstudenter. For eksempel hvis du skal samarbeide om et prosjekt. Ja, vi studerer også på lørdager. I utgangspunktet er du i godt humør og klar for å bli ferdig fortest mulig. Men så: møtet du trodde skulle ta en times tid, og som var planlagt til å ta en times tid, varer tre-fire timer. Møtet starter en halvtime senere enn planlagt, og så snakker alle litt og diskuterer alt mulig, helst tema som ikke er relevante for oppgaven, og i minst 20 minutter hver, før det endelig er på tide å starte. Men selv da blir arbeidsmiljøet forstyrret av prating, og du kan ikke gjøre noe annet enn å sukke oppgitt og igjen savne Norge.
Men hvorfor leve med en slik ineffektivitet? Hvorfor har franskmenn denne forkjærligheten for venting og småprating? Vel, det har jeg lurt på lenge, uten å finne et klart svar. Men forleden slo det meg. Hva om det er meg det er noe galt ved? Oss nordmenn? Tenk om det er noe vi kan lære av de franske trege systemene og arbeidsmetodene?
Vi nordmenn er så vant til å jobbe individuelt og være fokuserte på effektivitet at vi kanskje glemmer at å delta i samfunnet ikke bare handler om å nå et mål raskest mulig. For franskmenn forventer aktiv deltakelse fra alle hele tiden, selv om det er ineffektivt, fordi det prinsipielt er viktig at alle deltar for å få til et fellesskap. Jeg burde sikkert ha tenkt på det før, for det er jo den samme tilnærmingen franskmenn har til å lage mat. Målet er ikke er å bli fortest mulig ferdig, men heller å kose seg og være sosial. Selv vil jeg ofte bare hive i meg en skive mens jeg gjør noe produktivt, men kanskje er det jeg som bør skjerpe meg?
Kanskje er det gode grunner til at den franske kassemedarbeideren bruker en evighet på å skanne varene og tar seg tid til å snakke med hver enkelt kunde. Det er i alle fall sosialt og gjør hverdagen til alle i samfunnet litt hyggeligere. Mye av verdien av å møtes som studenter og samarbeide handler kanskje om å være der for hverandre og diskutere. Og selv om alt ikke er relevant der og da, så har det kanskje relevans for neste oppgave, og så har dere i alle fall blitt litt bedre kjent med hverandres faglige styrker og svakheter.
Så uansett hvor irritert du er når du tar turen til Frankrike og står i kø, og du føler at dette kunne vært gjort så uendelig mye mer effektivt, så tenk at de trege systemene ikke har som mål å irritere deg. Heller er det snakk om en kultur der det sosiale er viktig, og der prosessen ofte er like viktig som målet. En franskmann vil ofte foretrekke å jobbe tregt og lenge, heller enn å jobbe alene, og det er til slutt et bevisst valg som har noen konsekvenser.
