Franskmenn er så kjent for å være dramatiske at det nærmest er blitt fakta, selv i Frankrike. Streiker skjer, konflikter med arbeidsgivere kan føre til at ansatte låser sjefene sine inne, nei det er ikke tull, og det virker som om alle misliker enhver ny president.
Man kunne trodd at franskmenn likte dramaet i seg selv og kanskje det også, men underliggende er jo problemet at de aldri blir fornøyd. Hvorfor? spør du. Det lurte jeg også på første gang jeg som 11-åring hørte om den gitte sannhet om hvor udugelig President Sarkozy var, og senere hvor like udugelig President Hollande var. Hvorfor? Det lurte jeg på når jeg så protesterende medstudenter i gangene under valget i 2017 og hørte dem rope om at politikerne hadde sviktet dem. Etter et år ved Sciences Po har det begynt å gå opp for meg hva som kan være grunnen.
Slik jeg ser det, ligger dramaet i utdanningspolitikken. I ropene fra studentene om at politikerne ikke ser dem, ligger en forakt til en politisk elite som oppfattes til dels lukket for vanlige folks deltakelse. Ikke fordi Frankrike er et udemokratisk land, eller sliter med lav sosial mobilitet, men heller i et utdanningssystem hvor store deler av den politiske eliten har gått på samme skole. Dermed virker utdanning nærmest definerende for hvilke typer politisk makt en har mulighet til å oppnå.
Ta Emmanuel Macron for eksempel, utdannet ved Sciences Po og ENA (som nærmest alle andre tidligere presidenter) og rett ut i stilling som Investment Banker og videre som økonomiminister i Hollands regjering. For deretter å vinne sitt første valg og det som president! Mange utenlandske journalister har fundert i hvorfor Macron fikk disse mulighetene, men svaret er enklere enn folk tror, og det er i et nettverk som er sterkere enn vi nordmenn klarer å forstår. I tillegg til et politisk system hvor politikerne er mye mer karriereorientert.
Dermed underbygges den konstante klagingen om presidenter og politikere som til tider kan gi nordmenn hodebry. Jeg er ikke sosiolog, men selv jeg kan observere en slags apati mot å delta politisk. Å nå toppolitikerjobben er for mange uoppnåelig, i hvert fall virker det slik. Flere håpet nok på endring innen karrierepolitikk fenomenet ved å stemme på utradisjonelle Marine Le Pen under forrige valg, men selv hun er ironisk nok en del av den politiske eliten hun så hardt kritiserer.
Erna Solberg virker nærmest som en ridder i skinnende rustning sammenlignet med hvordan franskmenn ser på sine egne politiske ledere. Vi er nokså glad i å kritisere regjeringen i Norge også, ikke tolk meg feil, men etter å ha tilbrakt en uke på Stortinget vil jeg påstå å si at den interne politiske konflikten er langt fra så intens og dramatisk som her.
De siste årene har skoler som Sciences Po og ENA prøvd å fjerne sitt elitepreg ved å gå inn for rekruttering av unge fra ulike bakgrunner, i tillegg til internasjonale, noe jeg selvsagt er fornøyd med selv. Likevel løser det bare en liten del av problemet bak franskmenns forakt mot politikerne. Som Sciences Po-student opplever jeg en slags forventning og nærmest stigma mot at jeg er en arrogant politiker-type med rike foreldre. Det hele er jo irriterende for en student uten lånekassestøtte som på regelmessig basis blir klandret for å være snobbete, noe vi nordmenn så klart hater mer enn andre. Etter å ha tenkt på det derimot, innser jeg at jeg kanskje bare må leve med det.
