Da jeg skulle flytte til Valencia, var det mange ting som bekymret meg. At jeg aldri hadde bodd alene, at jeg ikke visste opp og ned på en potetskreller, at jeg ikke egentlig kunne bruke en vaskemaskin. Ja, også at folk skulle snakke valenciansk til meg, da.
Selv om det ikke er like velkjent som sitt søsterspråk i nord, katalansk, er valenciansk et språk man snakker i den Valencianske regionen. Valenciansk er så og si helt likt katalansk, med noen ørsmå forskjeller, men det må du for all del ikke si til en katalaner, de blir hissige.
Da jeg skulle flytte til Valencia, var dette et lite uromoment. Kom folk til å snakke til meg på valenciansk? Forsto de spansk? Kom jeg til å måtte ha forelesninger eller eksamener på valenciansk?
Heldigvis skulle det vise at man ikke snakker særlig mye valenciansk i Valencia by. Jo lengre ut på bygda man kommer, jo mer snakker man valenciansk, særlig hvis man drar ut der for å besøke besteforeldre som bor ute på landet. Men inne i byen forekommer det lite, utenom et par utvalgte steder.
Et eksempel på et slikt sted er fotballen. På Mestalla, fotballstadionet til Valencia CF, er alt som finnes av promotering for laget skrevet på valenciansk. Det er først og fremst gjort for å fremme patriotismen og de lokale følelsene.
I andre situasjoner blir det brukt mer i en politisk kontekst, særlig i det offentlige. Valencianske myndigheter blir stadig mer opptatte av språket, og særlig etter at Valencia fikk nytt bystyre i 2015. Så viktig er det, at Valencia offisielt sett ikke heter Valencia lengre, men València. Ikke var det nok å legge til en aksent, heller, for etter mye om og men ble det en aksent som peker mot venstre, ikke mot høyre som i spansk. Bagateller, mener noen, viktig verning av språk, mener andre.
Partiene som styrer har også foreslått at stadig større del av skolen skal foregå på valenciansk. Foreløpig er valenciansk behandlet lignende nynorsk, ved at det er sitt eget fag, og at man må opp til eksamen i faget for å kunne gå på universitet. Men i tillegg til det, må samtlige som jobber i kommunen snakke valenciansk. Det må dermed også alle offentlige universitetsprofessorer, noe som også forklarer hvorfor det er et stort underskudd av utenlandske professorer ved de offentlige universitetene i Valencia.
Og nettopp Universitet i Valencia er det stedet som pusher valenciansk som jeg merker aller mest. Hver eneste melding de sender ut til studenter er først skrevet på valenciansk, så på spansk, hvis de gidder. Litt for ofte gidder de ikke, og viktig informasjon blir sendt ut bare på valenciansk.
Et tema hvor all informasjon utelukkende blir gitt på valenciansk, er håpløst nok universitetsvalget, der man velger studentrepresentanter til universitetetsparlamentet, ofte med sterke meninger om nettopp valenciansk. Merkelig nok har valget veldig lav oppslutning.
Et annet eksempel er faglige utstillinger. Psykologifakultetet ved Universitat de Valencia hadde nylig en stor, tilsynelatende veldig interessant utstilling om psykologiske tester gjennom tidene. Jeg skriver tilsynelatende, for all informasjon var utelukkende på valenciansk.
Man kan forstå at valencianere er stolte over språket sitt, men det har en veldig ekskluderende effekt. Ikke bare for fakultetets eneste helgradsstudent fra Norge, men det er også problematisk for spanjoler fra andre regioner, sør-amerikanere og utvekslings-studenter. Universitet mottar nemlig over 2000 Erasmus-studenter i året, tredje flest av alle universiteter i Europa.
Da jeg var på utveksling i Wales ble samme situasjon løst veldig enkelt. Man kunne huke av en boks og velge om man ønsket å motta informasjon på engelsk eller walisisk, også fikk man det.
Noen er redd for at valenciansken skal dø ut, dersom man ikke tvinger elevene til å snakke og lese språket. Men et språk man må tvinge folk til å bruke, har kanskje ikke livets rett.
