Det er nå gått en måned siden den kontroversielle folkeavstemningen i Cataluña fant sted.
Siden den gang har Carles Puigdemont, Cataluñas president, gått på talerstolen i det katalanske parlamentet og erklært å “utsette” uavhengigheten.
Dette likte sentral myndigheter dårlig, og presset Puigdemont hardt for at han skulle gi et klarere svar. Det gjorde at det katalanske parlamentet til slutt erklærte uavhengighet, fredag 27. oktober. En snau halvtime senere svarte imidlertid regjeringen i Madrid med å utløse paragraf 155 i grunnloven, som ga dem muligheten til å suspendere selvstyre i Cataluña og ta over kontroll av regionen.
Dagen etter dro Puigdemont og syv andre katalanske ministere ut av landet, nærmere bestemt til Belgia.
I Spania er de ettersøkt av politiet. Belgiske myndigheter har ikke bestemt seg for om de kommer til å utlevere dem, men blir de utlevert risikerer de 30 års fengsel for “opprør” i Spania. Åtte ministere som ikke forlot Spania er allerede satt i varetekt, etter frykt for bevisforspillelse og flukt.
Selv sier Puigdemont at han ikke er i Belgia for å søke politisk asyl, men at han heller ikke reiser tilbake før han får “visse garantier” fra den spanske staten.
Den spanske regjeringen har skrevet ut nyvalg 22. desember. Puigdemont sier at han fint kan stille til valg fra Belgia, om han ikke har mulighet til å reise til Spania.
Dermed fortsetter usikkerheten rundt Cataluña, og de sterke følelsene det leder til.
Spaserer du rundt i Valencia, hvor jeg bor, får du et veldig visuelt eksempel; på de fleste balkonger henger det store, spanske flagg. Dette er sjelden kost. Skal man henge ut flagg, bruker man som regel Valencias flagg. Det spanske er ikke veldig populært, det assosieres hovedsakelig med Madrid og nasjonalisme. Men nå brukes det spanske for å vise at man støtter et forent Spania, uten løsrivelse.
Et annet eksempel herfra, var feiringen av regionsdagen til Valencia, 9 oktober. Denne feires litt som vi feirer 17. mai i Norge, blant annet med folketog. Under toget stilte den katalanske foreningen i Valencia. Disse ble verbalt trakassert flere steder i løypa, og ble også fysisk angrepet.
Likevel er situasjonen klart er verst for dem som bor i Cataluña, og kanskje spesielt den snaue halvparten av befolkningen som er imot uavhengighet. De blir møtt med påstander som at de ikke er “ekte katalanere”. I sitt eget parlamentet er deres syns hovedsakelig representert av høyrepartiet de fleste ikke liker. Deres meninger blir også delt av regjeringen, som har mange tusen politi parat i havnen i Barcelona dersom noe skulle skje. Det gjør at man frykter nye voldelige konfrontasjoner i fremtiden, lignende dem man så under folkeavstemningen.
Uavhengig om man er for eller imot løsrivelse, er situasjonen i Cataluña uansett tragisk. Familier blir splittet fordi man finner ut at andre i familien ikke deler deres syn på selvstendighet. Det er de som vurderer å flytte familien til Valencia, eller andre spanske byer, fordi man frykter for sin egen fremtid og for å unngå bråket.
For bråk er det. Det er demonstrasjoner flere ganger uken, og hver kveld klokken 10 går folk ut i gatene for å slå på gryter for å lage bråk, mens bilene tuter.
De nordmennene jeg har snakket med som bor i Barcelona sier at de merker situasjonen på kroppen. Man ser vennskap gå til grunne over uenighet om selvstendigheten, og man begynner å lure på hva man slags situasjon man egentlig har greid å havne oppi. Man føler også gjerne at man burde ha en mening om temaet alle snakker om hver eneste dag. Likevel er det vanskelig å argumentere med noen som har bodd der hele livet, når man selv ikke er derfra.
Situasjonen er polarisert, spent og intens, og jeg er veldig glad for at vi slipper noe lignende i Norge. Man kan bare håpe på en snarlig løsning, som gjør at venner og familie kan finne sammen igjen. Men om den løsningen finnes, gjenstår å se.
