Bakgrunnen for kaoset i Cataluña

0 kommentarer
 
 

Søndag 1. oktober var jeg tilfeldigvis i Barcelona på ANSA-arrangement. Det var en spesiell dag å besøke Cataluña på – det var dagen folkeavstemningen ble avholdt.

Men hvordan kom vi hit, til politivold, demonstrasjoner og løsrivelse?

Spania er ikke et særlig forent land. Som jeg har vært inne på i tidligere innlegg, er det et land som består av mange gamle kongeriker, som nå er regnet som regioner (à la fylker). Identiteten ligger ofte i regionene. Cataluña, País Vasco (baskerland), Valencia, Andalucía og Galicia er noen av de mer kjente regionene. Folk herfra sier som regel ikke at de er spanjol, men at de er katalaner, basker eller valencianer.

Et av de stedene hvor denne regions-tilhørigheten har grodd sterkt er i Cataluña.

Katalanerne selv hevder at de er kulturelt helt forskjellige fra spanjoler, og at dette gjør at de må få lov å ha sitt eget land. Et av hovedargumentene ligger i språket deres, katalansk, som er en slags blanding av spansk og fransk.

Resten av Spania ser ikke ut til å ha særlig stor tro på det kulturelle argumentet. Å ha sitt eget språk er, faktisk, ikke så spesielt i Spania. Drar man bare tre timer sørover fra Barcelona finner man Valencia, hvor jeg bor. Her snakkes valenciansk, et språk som er rimelig likt katalansk. Og reiser man nord, til baskerland, snakker folk baskisk, et språk som ikke har noen likheter med noe annet språk vi kjenner til i hele verden.

Når alt kommer til alt ser selvstendighetsønsket ut til å handle mye om økonomi. Ser vi på hvilken region i Spania som bringer inn høyest del av BNP, så ligger Cataluña først, hårfint foran hovedstaden Madrid. Barcelona er en av verdens mest besøkte byer, i tillegg til at mye viktig industri ligger i Cataluña.

Problemet ligger nok i at Cataluña ikke føler at de får nok penger igjen i forhold til hvor mye de spytter inn i statskassen. Pengene blir heller distribuert til andre regioner som ofte ikke er i nærheten av å bidra like mye økonomisk.

Uansett om grunnen er kultur, økonomi eller begge deler krever altså Cataluña full uavhengighet fra Spania. Ettersom alle regioner har selvstyre i Spania, så var det lenge håp om å unngå uavhengighets-snakket med å øke graden av selvstyre, men forhandlingene gikk i stampe.

Etter flere mindre avstemninger, med dårlig deltakelse og blandede resultater, skulle 1. oktober bli den skikkelige avstemningen. Den som gjorde at de kom seg over kneika for å erklære selvstendighet.

Det ble den mest spesielle avstemningen til nå. Bare ikke slik noen hadde sett for seg.

Mariano Rajoy, Spanias statsminister, reagerte som kjent på avstemningen med å sette inn store, nasjonale politistyrker i Cataluña. Det i seg selv var ikke så overraskende, men den voldelige måten politiet gikk frem på under valgdagen har nok ikke sidestykke i moderne, vestlig historie.

En av effektene det hadde, var at de som er imot løsrivelse var de som i størst grad holdt seg hjemme. Valget hadde en deltakelse på 42 prosent, og over 90 prosent (rundt 2,2 millioner stemmer) var for løsrivelse. Men bare dager etter valget skal en million mennesker, ifølge de større avisene, ha marsjert i Barcelonas gater i motstand av løsrivelse.

Det føles på kroppen for oss som bor i Spania. Når jeg forlot Barcelona etter arrangementet, søndagen 1. oktober, fortalte de norske studentene som bodde der at de ikke visste om de skulle på universitetet dagen etter. Grunnen var at universitetet ikke visste om de kom til å holde åpent, om de kom til å streike, om de stadig var en del av Spania. Dager senere var det massestreik blant de offentlige ansatte.

Vi på arrangementet viste heldigvis hvor vi skulle gå for å unngå opptøyene, og vi forlot alle Barcelona uten en skramme. Det samme kan man ikke si for de katalanere som møtte opp for å stemme. Uansett om det blir selvstendighet eller ikke, vil hele Spania huske 1. oktober 2017 som en mørk dag.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *