Det er mange grunner til å studere i utlandet. Man får se verden, man får venner fra andre land, man kan oppleve kulturer på nærmere hold. Alle disse, og mange flere var avgjørende når jeg skulle reise ut. Men en stor faktor kan avgjøre om det er mulig – penger.
Det er stor forskjell på hvordan penger påvirker studietiden. Studerer man i land som USA og Storbritannia betaler man veldig høye skolepenger. Samtidig er det endel billigere å leve der enn det er i Norge. Studerer man i Øst-Europa ender man fort opp med å betale like mye i skolepenger, men levekostnader er nærmest ikke-eksisterende.
Lånekassen gir studenter med fullt lån og stipend noe over 100.000 kr til å leve for hvert år, være seg i Norge eller i utlandet. I mange land er det mye penger, og man lever godt på det.
Men det å leve godt kan, ironisk nok, være litt vanskelig, av og til. Nå bor jeg i Wales, men kanskje særlig når jeg bodde i Spania var det alltid veldig tydelig at jeg hadde mye bedre råd enn de fleste. Det er kanskje selve definisjonen på et første-verdens-problem, men det er ikke alltid en kjekk situasjon å være i. Plutselig blir man “han rike”. Man føler at man burde spandere mer på de andre som ikke har like mye som en selv.
Men det er et tveegget sverd. Noen setter veldig pris på å bli spandert på, andre synes det er nedlatende. Jeg opplever også at de jeg vet egentlig ikke har mye å rutte med, gjør det til sin største prioritet å spandere på andre. Det kan være vanskelig å ta imot når de vil kjøpe deg en øl og to og tre.
Det er ikke bare de lokale studentene som kan slite med pengene. I Wales er det mye østeuropere som har basert hele oppholdet sitt på at de kommer til å finne seg en jobb der de skal studere. De har kanskje penger for de to første månedene, men ikke mer. Det er ikke alltid lett. Det er mange søkere på få jobber, og det er vanskelig å danke ut britiske søkere.
Det er ikke kult å vite at venner har mindre enn 30 pund å leve på i den nærmeste fremtid, og at de ikke får mer dersom de ikke plutselig får en jobb. I tillegg skal de gjerne betale avdrag på skolepenger eller betale husleie snart. Så går man inn på egen konto, og ser mange tusen kroner som kan vare resten av måneden, og enda flere tusen som skal holde for månedene fremover.
Skulle man som norsk student havne i en nødssituasjon kan de fleste av oss ringe hjem å få litt penger fra foreldre. Er du fra de fattige delene av Europa er ikke det en mulighet. Trenger man virkelig pengene kan man muligens få låne pengene fra et familiemedlem, men de må returneres fort. Skulle man faktisk få penger man ikke trenger å returnere, er det som regel en lav sum som er et ganske lite plaster på et veldig stort sår.
På mitt universitet har jeg blitt kjent med mange tsjekkere. I Tsjekkia eksisterer det ikke noe studielån eller stipendprogram, med mindre man er veldig begavet. Trenger man penger til å studere må man ta opp et vanlig lån. Det er nok en situasjon man finner i flere fattige, europeiske land.
Helt enkelt er vi ikke flinke nok til å sette pris på Lånekassen. Det er en uvurderlig mulighet de aller fleste studenter fra andre land bare kan drømme om. Hvilke andre land ville betalt studentene sine 100.000 kr årlig? Med en slik årlig inntekt (etter skatt) er man blant verdens 12,5% rikeste, ifølge givingwhatwecan.org. Er man sparsommelig strekker pengene til, i hvert fall dersom man kombinerer det med jobbing i ferier.
Vi har verdens beste forutsetninger for å studere. La oss ikke ta det for gitt.
