«Den franske regjeringen foreslår at fransk og tysk kull- og stålproduksjonen settes under en felles øverste myndighet, innenfor rammeverket av en organisasjon, åpen for alle land som ønsker å delta.»
Med disse ordene la den franske utenriksministeren Robert Schuman grunnlaget for det som skulle bli Europas største samarbeidsprosjekt. Det ble gjort 9. mai 1950, da han presenterte sin visjon for et fredelig og politisk samlet Europa.
På denne tiden var Europa fremdeles sterkt preget av krigen, som hadde rasert kontinentet bare fem år tidligere. Det var helt avgjørende å tenke nytt for å sikre at dette ikke skulle gjenta seg. Muligens var Schumans sterke fredsønske også preget av hans egen bakgrunn. Gjennom hele sitt liv hadde vært vitne til hvor ødeleggende krig er.
Et liv preget av krig
Schuman ble født i 1886 i Lorraine, som 15 år tidligere hadde blitt erobret av Preussen og innlemmet i det tyske riket. Under første verdenskrig ble noen av krigens største og mest grusomme slag utkjempet i området, deriblant slaget ved Verdun, som krevde flere hundretusen menneskeliv. Som en del av fredsoppgjøret i 1918 ble deler av Lorraine gitt til Frankrike, før det igjen ble tysk da Frankrike kapitulerte i 1940. Etter andre verdenskrigs slutt ble området nok en gang fransk.
I årene etter andre verdenskrigen markert Schuman seg som en forkjemper for europeisk samarbeid. Sammen med sin landsmann Jean Monnet la han planen for hvordan et fredelig Europa skulle skapes. Med seg på laget hadde de også den vest-tyske forbundskansleren Konrad Adenauer, som under krigen hadde sittet i politisk fangenskap.
For å sikre fred foreslo de å skape et bindende samarbeid mellom Frankrike og Vest-Tyskland. Det ville sette en effektiv stopper for den årelange konflikten mellom de to stormaktene. Dette skulle i første omgang skje ved å samle de to landenes kull- og stålressurser.
Kull og stål skulle sikre fred
Valget av kull og stål som samarbeidsområde var ikke tilfeldig. Kull og stål var viktig i datidens industri – ikke minst i krigsindustrien. Samlingen av disse ressursene ville gjøre krig «ikke bare utenkelig, men materielt umulig», som Schuman sa det.
Kull- og stålindustriene skulle ikke lenger reguleres nasjonalt, men være underlagt en felles organisasjon, med sterke og uavhengige organer. Det skulle være et fellesmarked, uten nasjonale skatter og avgifter på handel landene imellom.
Ved å gi landene like vilkår for tilgang på viktige varer ville man også lage et grunnlag for økonomisk forening. Det var avgjørende at Tyskland ikke skulle bli satt i samme posisjon som etter første verdenskrig. Versaillesfreden fra 1919 var en hard straff og ble en enorm katastrofe som la grunnlaget for nazismens fremvekst. Dette måtte ikke gjenta seg. Ved å inngå et samarbeid med Vest-Tyskland fremfor å isolere og ruinere landet, ville man sikre økonomisk og politisk stabilitet.
Starten på noe stort
Avtalen om opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap ble signert av Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg i 1951, 23. juli året etter trådte den i kraft. Med det hadde de seks landene tatt det første store steget i retning et felleseuropeisk samarbeidet.
At gamle fiender viste seg i stand til å samarbeide skapte et klima preget av tillit som igjen bidro til videre samarbeid på nye områder. At deltakerne var villige til å avstå nasjonal suverenitet til fordel for et nytt og langt mer forpliktende samarbeid enn det man praktiserte i datidens internasjonale organisasjoner var grensesprengende.
