En av det forrige århundretallets mest fascinerende personer er Winston Churchill. Han var en visjonær statsmann av den sjeldne sorten og blant de første til å snakke om et dyptgående europeisk samarbeid.
Churchill ledet Storbritannia gjennom andre verdenskrig, vant nobelprisen i litteratur og var gjennom hele sitt liv en sitatmaskin verden neppe har sett maken til. At han var en storrøyker, drakk mer enn han kanskje burde og kunne komme med en og annen slengbemerkning, har også bidratt til at historiene om han lever i beste velgående, over 60 år etter hans død.
Mindre kjent er det kanskje at Churchill var en lidenskapelig forkjemper for europeisk samarbeid, og en av de første som virkelig tok til ord for at land i Europa måtte komme sammen for å sikre varig fred.
Tidlig inn i politikken
Etter en kort men innholdsrik militærkarrière, som tok ham fra India til Cuba, var det politikken som opptok Churchills liv. Allerede i 1900, da han var 26 år, ble han valgt inn i det britiske parlamentet, hvor hans far hadde sittet tidligere. Gjennom de neste tiårene hadde han flere ministerposter, og spilte en viktig rolle med å oppgradere det britiske forsvaret før og under første verdenskrig.
Det var ikke bare som politiker Churchill var delaktig i krigen. På ny ikledde han seg uniform, og som oberstløytnant ledet han en infanteribataljon på vestfronten i flere måneder.
Så krigen komme
På slutten av 20-årene og starten av 30-årene kom Churchill på kant med partiet sitt, og trakk seg tilbake fra politikken for en stund. På tross av en litt mer tilbaketrukket rolle, var han fremdeles aktiv i det offentlige ordskiftet.
Så tidlig som i 1933 advarte han mot faren for tysk opprustning. På denne tiden var det ikke mange i Storbritannia som forstod hva som ville komme. Churchill var da en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning.
Høsten 1939 fikk han rett i spådommene. Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Dette førte til at Churchill fikk jobben som marineminister, en stilling han hadde hatt tidligere, og ble medlem av et krigskabinett, som han også hadde vært under første verdenskrig.
Krigsårene
Daværende statsminister Neville Chamberlain, som hadde opptrådt naivt ovenfor Hitler, trakk som seg 10. mai 1940. Etter samtaler mellom partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over. Dermed lå alt til rette for et stort politisk comeback, for mannen som tidligere hadde blitt avskrevet som politiker.
Med sine enestående taleevner ga han Storbritannia håp og motivasjon. I sin første tale som statsminister i parlamentet sa han de kjente ordene «jeg har ingen ting annet å tilby enn blod, slit, svette og tårer». Med det var standarden satt for hva britene kunne forvente seg i årene som kom. Nederlag var aldri et alternativ for Churchill.
Og blod, slit, svette og tårer skulle det bli. Krigen kostet 450.000 briter livet, og av disse var 67.000 sivile. Flere byer ble bombet sønder og sammen.
Da freden endelig kom våren 1945 var også Churchills første periode som statsminister snart over. Etter å ha tapt valget gikk han av i juli 1945. Og med det begynte han for alvor å snakke om nødvendigheten av samarbeid mellom landene i Europa.
«Europas Forente Stater»
I september 1946 talte Churchill til studentene ved Universitet i Zürich. Det var i denne historiske talen han lanserte ideen om et «Europas Forente Stater». Han mente at den eneste måten å sikre europeisk fred på var om gamle fiender kunne komme sammen og legge bitterhet og hat bak seg. De nasjonalistiske kreftene som hadde preget første halvdel av 1900-tallet måtte bekjempes.
Særlig viktig mente han det ville være å få Frankrike og Tyskland til å komme sammen, deres dårlig forhold var katastrofalt for resten av Europa. I forslaget Churchill skisserte ble det også lagt vekt på at de mindre landene skulle med, og at de skulle telle like mye som de større landene. Målet var at flest mulig skulle komme sammen, og at de som med en gang ikke hadde mulighet, skulle komme med etter hvert. For Churchill gjaldt dette riktignok på kontinentet. Storbritannia var aldri tiltenkt en plass i denne føderasjonen.
Talen avsluttet han med ordene «derfor sier jeg til dere: La Europa gjenoppstå!»
Fra ord til handling
To år etter talen i Zürich var det politiske og sivile Europa samlet i Haag i Nederland for å diskutere hvordan dette krigsherjede kontinentet skulle samarbeide for å hindre nye kriger. Haag-kongressen samlet nesten 800 deltakere fra hele Europa og fra ulike samfunnssektorer. Tilstede var også tolv nordmenn, blant dem Arnulf Øverland.
Under Winston Churchills lederskap grunnla kongressen tre institusjoner disse mai-dagene i 1948: European Assembly (i dag Europarådet), Europabevegelsen og College of Europe. Europarådet skulle være nasjonenes samarbeidsforum, Europabevegelsen skulle gi europeiske borgere en stemme og på College of Europe skulle ungdom utdannes i europeisk integrasjon.
Da Den europeiske kull og stålunionen ble stiftet i 1952, og senere med etableringen av Det europeiske fellesskap og EU, ble en del av tankene Churchill la frem i Zürich realisert. Frankrike og Vest-Tyskland ble knyttet sammen på en måte som gjorde det umulig for de å gå til krig mot hverandre, mindre land ble gitt samme mulighet til veto som store land, og samarbeidet har gang på gang blitt utvidet med nye medlemmer.
