This is welsh rugby

0 kommentarer
 
 

I november bruker walisere tiden ganske likt som nordmenn. De sitter inne å hygger seg i varmen foran TVen, de går lange turer blant høstfargede trær, eller de teller ned til jul. Men en viktig ting skiller oss. De færreste nordmenn bruker november til å se på rugby.

Rugby er i utgangspunktet et enkelt spill. Det er 15 mann på hvert lag, og målet er å komme seg bak motstanderens mål og legge ballen kontrollert på bakken. Klarer man det har man klart en “try”, som gir 5 poeng. Man får anledning til å skyte ballen mellom de to høye stolpene etterpå, på en rett linje fra hvor på banen man scoret try-en. Går ballen inn er det en “conversion”, som gir 2 poeng til.

Helt enkelt er det likevel ikke. Det er nemlig 15 digre mannfolk på motstanderlaget også, som også gjerne vil ha ballen og gjerne vil score i ditt mål. I rugby kan man og skal man legge motstanderen i bakken for å forhindre at de scorer. Og det gjør de.

Det er ingen kjære mor. Har du alle tenner i behold er du ikke en skikkelig rugbyspiller.

Walisere en spesielt har stor kjærlighet til rugby. De har spilt landskamper siden 1881, og rugby er Wales’ nasjonalidrett. Det er ikke helt lett å si hvor den sterke tilknytningen de har til rugby kommer fra. De har absolutt hatt sin suksess, med gullårene på 70-tallet og tidlig 1900-tall. Men det handler nok mer om mentaliteten i sporten.

Ikke en centimeter blir gitt vekk. En hver primadonna-nykke man har sett i fotball kan man bare glemme. Filming eksisterer ikke. Og dommeren får stort sett være i fred. For selv om det går hardt for seg, er rugby en sport der respekt står høyt. Man går hardt, men man går fair.

Jeg var så heldig at jeg fikk se Wales’ kamp mot Argentina. Det var for å si det mildt en utrolig opplevelse. Men, når jeg sier at kampen jeg så var en treningskamp, hva ser du for deg? Et halvfullt stadion, slapt spill på banen og dårlig stemning?

Når jeg var der skulle det spilles en utrolig viktig VM-kvalik kamp i fotball, i samme by samme dag, like etter rugbyen var slutt. På fotballkampen var det 33 000 mennesker. På rugbykampen var det over 50 000. Dette er i et land hvor det bor 2 millioner færre mennesker enn i Norge.

Det ble arrangert fire treningskamper i november, to billige kamper og to dyre. På de billige kampene startet prisen på 20£ (200 kr), på de dyre kampene startet den på 60£ (600 kr)! Når var forrige gang du var villig til å betale 600 kr for en dårlig plass på Ullevaal for å se fotballandslaget spille?

Likevel er det verdt hver en krone. På banen kan man ikke se at det er treningskamp, spillerne spilte som om livet sto på spill. På tribunen brølte waliserne på landet sitt gjennom hele kampen. Kledd i drage- og sauehatter, med flagg og skjerf, og til med og noen som påskeliljer (Wales’ nasjonalblomst). På storskjermene var det drager involvert i alle animasjoner for å vise når det ble scoret poeng.

Kampen var utrolig jevn, og selv om den til slutt endte 24-20 til Wales så var det ingen enkel seier.

Rugby er en idrett jeg absolutt skulle sett i Norge. Det er en rå idrett, som tar den råskapen mange elsker fra ishockey og tar den ut på en gressplen. Likevel, om vi så avler fram verdens beste lag, skal det mye til for å slå den walisiske entusiasmen til spillet. Som de sier: “We are not fifteen. We are an army of millions.”


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *