Nadolig Llawen!

0 kommentarer
 
 

Jeg ser ut, og ser noe som ligner på snø. Men er det det? Nei, det er bare litt tett regn. Neste dag da? Er det snøstorm? Nei, det er bare tjukk tåke.

Slik er juleværet i Wales. Det er julepynt, med lys og snømenn og stjerner, men dersom jul uten snø er fattig, så er jula her lutfattig. Å oppleve hvit jul i Wales er faktisk så usannsynlig at man kan sette penger på det hos bettingselskapene, med høye odds. Forrige gang man opplevde hvit jul, var når snørekordene ble slått over hele Storbritannia i 2010.

Selv om juleværet her minner deprimerende mye om moderne norsk julevær, er det fortsatt forskjeller mellom norsk og walisisk jul. Det til tross for at moderne walisisk jul nesten er klin lik vanlig, britisk jul.

På julaften spiser man med familien. På bordet er kalkun med saus den mest populære hovedretten, med retter som stekte poteter, «pigs in blankets» (små pølser pakket inn i bacon), tranebærsaus og rosenkål på siden. Enten spiser man hjemme, ellers går man ut og spiser, gjerne på puben.

Gavene åpnes første juledag, som i USA. Mens man river gavepapiret av det man om noen dager skal stå i lang kø for å bytte, går julemusikken i bakgrunnen. Men der man kanskje skulle forvente å høre lange, vanskelige ord med for mange w’er i walisiske hjem, går det på engelsk. Det er ikke noe særlig tradisjon for julesanger på walisisk. Det kan virke rart for oss nordmenn, det blir jo ikke jul uten “Musevisa”, “Så går vi rundt om en enebærbusk” eller “Glade jul”. Men i Wales er det annerledes når bare 25% av befolkningen snakker walisisk. Det er sikkert unntak, men ingen walisere jeg snakket med kunne gi meg navnet på en eneste, walisisk julesang.

Når det er sagt, så pleide walisisk jul og skille seg mer ut.

På helligetrekongersnatt (6. januar) pleide man å feire “Wren Day”. Da jaktet en gruppe menn på fuglen gjerdesmett, en knøttliten fugl som ikke veier mer enn 10 gram. Etter man fanget fuglen plasserte man den i en treboks og gikk dør til dør og viste den frem.

En annen tradisjon kalt “Calennig”, virker som en slags kombinasjon av julebukk og knask eller knep. Barn gikk dør til dør og sang julesanger, men man sprutet også vann på de man sang til. Målet var å få calennig, som var gaver i form av småpenger.

Alle de gamle tradisjonene var ikke like kjekke, særlig ikke hvis man likte å sove lenge på første juledag. På 1800-tallet var “holmning” en tradisjon, hvor den som var sist ut av senga første juledag ble slått med kristtornkvister.

Selv om alle de nevnte tradisjonene har dødd ut, er det noen som lever videre.

“Mari Lwyd” er en tradisjon hvor man dekorerer en hesteskalle med bjeller og hvite plagg, som man plasserer på toppen av en trepinne, før figuren blir båret rundt dør til dør. De som møter Mari Lwyd-gruppa utfordres til en rim, sang og gåte-kamp kalt “the Pwnco”, og målet til Mari Lwyd’erne er å få mat og drikke.

Tradisjonen eksisterer i mye mindre grad enn den pleide å gjøre, men man finner den blant annet i Chepstow, en liten, walisisk by som som ligger like ved Severn, elva som deler Wales og England. Mens waliserne driver med “Mari Lwyd”, driver engelskmennene med “Wassailing”, som er en tradisjon hvor man velsigner epletrær og ber om en god innhøsting. Når engelskmennene er ferdig sender de opp fyrverkeri, og da begynner begge gruppene å krysse Chepstow-brua for å møte hverandre på midten. For intetanende kan det se ut som de skal i krig, men når de til slutt møtes “bryter freden ut”, og engelskmennene inviteres til Wales for å feire nyttår.

Dersom du er på jakt etter hvit jul, er ikke Wales landet å reise til. Er du derimot ute etter pub-middag med kalkun og pigs in blankets, tåke og hvite hesteskaller med bjeller, så er kanskje Chepstow byen du bør reise til. Ellers er det kanskje like greit å være i Norge.

Nadolig Llawen! (God jul!)


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *